Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Skrevet i slutten av august - begynnelsen av september 1899. Første gang publisert utenlands i desember 1899 som separat særtrykk av nr. 4-5 av tidsskriftet Rabocheye Dyelo. Norsk utgave i Marx - Engels - Marxisme, Oslo 1977, s. 69-78.
ET MØTE AV SOSIALDEMOKRATER PÅ ET STED (I RUSSLAND) MED 17 DELTAKERE HAR ENSTEMMIG VEDTATT FØLGENDE RESOLUSJON OG BESLUTTET Å OFFENTLIGGJØRE DEN OG FORELEGGE DEN FOR ALLE KAMERATER TIL DISKUSJON
I den seinere tid har det blant de russiske sosialdemokrater gjort seg gjeldende en tendens til avvik fra de grunnprinsipper for det russiske sosialdemokrati som ble proklamert både av grunnleggerne og forkjemperne blant medlemmene av gruppen "Arbeidets frigjøring" - og av de sosialdemokratiske publikasjoner som russiske arbeiderorganisasjoner ga ut i nittiårene. Det nedenfor gjengitte "credo", som skal gi uttrykk for hovedsynsmåtene til noen ("unge") russiske sosialdemokrater, er et forsøk på en systematisk og bestemt framstilling av de "nye oppfatninger". Her er dette "credo" i sin helhet:
Vi vet ikke om det er mange russiske sosialdemokrater som deler disse synsmåtene. Men det er slett ikke tvil om at idéer av denne art har tilhengere, og derfor mener vi det er vår plikt å protestere kategorisk mot slike oppfatninger og advare alle sosialdemokrater mot faren for at det russiske sosialdemokrati kan bli ledet bort fra den vei som det allerede har staket opp, nemlig: å skape et selvstendig politisk arbeiderparti som er uatskillelig knyttet til proletariatets klassekamp og setter seg som nærmeste oppgave å erobre politisk frihet."Laugs- og manufakturperioden i Vest-Europa har satt sine sterke spor i hele den etterfølgende historie, især i sosialdemokratiets historie. Nødvendigheten av å erobre frie former, trangen til å fri seg for de laugsmessige bånd som hemmet produksjonen, gjorde borgerskapet til et revolusjonært element. Overalt i Vest-Europa begynner det med liberté, fraternité, egalité (frihet, brorskap og likhet), med erobringen av frie politiske former. Men med disse erobringene utstedte det, som Bismarck har sagt, en veksel på framtiden til sin antipode - arbeiderklassen. Nesten overalt i Vest-Europa er det ikke arbeiderklassen som klasse som har kjempet fram de demokratiske institusjoner - den har benyttet seg av dem. En kan gjøre den innvending mot dette at den deltok i revolusjonene. Historiens vitnesbyrd vil gjendrive denne oppfatningen, for nettopp i 1848, da forfatningene i Vest-Europa ble grunnfestet, var det byhåndverkerne som utgjorde arbeiderklassen; fabrikkproletariatet eksisterte nesten ikke, og proletariatet i storproduksjonen (veverne i Tyskland - Hauptmann, veverne i Lyon) var en vill masse, som bare var i stand til revolter, men slett ikke til å reise noen politiske krav. En kan uten videre si at forfatningene i 1848 ble erobret av borgerskapet og småborgerskapet, håndverkerne. På den annen side var arbeiderklassen (håndverkerne og arbeiderne i manufakturene, trykkeriarbeiderne, veverne, urmakerne osv.) like fra middelalderen av vant til å delta i organisasjoner, hjelpekasser, religiøse foreninger osv. Denne organisasjonsånden er ennå levende hos de faglærte arbeiderne i Vest-Europa og skiller dem skarpt fra fabrikkproletariatet, som dårlig og langsomt lar seg organisere og bare er i stand til såkalt lose organisation (midlertidige organisasjoner), og ikke til å skape faste organisasjoner med statutter og reglementer. De samme faglærte manufakturarbeiderne har dannet kjernen i de sosialdemokratiske partiene. På denne måten fikk en følgende bilde: det er på den ene side forholdsvis lett og fullt ut mulig å føre politisk kamp, og på den annen side er det mulig å organisere denne kampen planmessig ved hjelp av arbeiderne som er oppdratt gjennom manufakturperioden. På dette grunnlag vokste den teoretiske og praktiske marxisme opp i Vest-Europa. Utgangspunktet var den parlamentariske politiske kamp med perspektivet makterobring - et perspektiv som bare har en overfladisk likhet med blanquismen, men i sin oppprinnelse har en helt annen karakter - på den ene side, og Zuzammenbruch (katastrofe) på den annen. Marxismen var det teoretiske uttrykk for den herskende praksis: den politiske kamp dominerte over den økonomiske. Både i Belgia og Frankrike, og især i Tyskland, organiserte arbeiderne med utrolig letthet den politiske kamp, mens det voldte dem et fryktelig strev og veldige gnidninger å organisere den økonomiske. Og ennå er det slik at de økonomiske organisasjoner sammenliknet med de politiske (jeg unntar England) lider av en uvanlig svakhet og manglende stabilitet og overalt laissent a desirer quelque chose (ikke er helt tillfredsstillende). Så lenge energien i den politiske kamp ikke var helt uttømt, var Zusammenbruch et nødvendig organiserende Schlagwort (slagord) som kom til å spille en veldig historisk rolle. Den grunnleggende lov som en kan utlede av et studium av arbeiderbevegelsen, er den minste motstands linje. I Vest-Europa var denne linjen den politiske virksomhet, og marxismen i den skikkelse som den fikk i Det kommunistiske manifest, var den aller mest vellykte form som bevegelsen kunne få. Men da all energi var uttømt i den politiske virksomhet, da den politiske bevegelse hadde nådd en slik spenning at det ble vanskelig og nesten umulig å føre den videre (den langsomme stemmeøkingen i den seinere tid, folks apatiske holdning på møtene, den matte tonen i litteraturen), og på den annen side maktesløsheten i den parlamentariske virksomhet og da den grå massen av uorganisert og nesten ikke organiserbart fabrikkproletariat opptrer på skueplassen, har dette i Vest-Europa framkalt det som en nå kaller bernsteiniaden, marxismens krise. Det er vanskelig å forestille seg en mer logisk utvikling enn perioden i arbeiderbevegelsen fra Det kommmunistiske manifest til bernsteiniaden, og et grundig studium av hele denne prosessen kan forutsi utgangen av denne "krisen" med astronomisk nøyaktighet. Det gjelder her selvsagt ikke nederlag eller seier for bernnsteinismen, det har liten interesse, det gjelder en fundamental endring i den praktiske virksomhet, som allerede lenge har vært merkbar innenfor partiet.
Denne endringen vil ikke bare gå i retning av mer energisk gjennnomføring av den økonomiske kamp og styrkelse av de økonomiske organisasjoner, men også, og det er det viktigste, i retning av en endring i partiets forhold til de andre opposisjonspartiene. Den intolerante marxisme, den negative marxisme, den primitive marxisme (som har en altfor skjematisk forestilling om klassedelingen i samfunnet) vil vike plassen for en demokratisk marxisme, og partiets offentlige stilling i det moderne samfunn må endres sterkt. Partiet kommer til å anerkjenne samfunnet, dets snevert korporative, i de fleste tilfelle sekteriske, oppgaver vil bli utvidet til samfunnsoppgaver, og dets streben etter å gripe makten vil bli forvandlet til en streben etter å forandre, å reformere det moderne samfunn i demokratisk retning, å tilpasse seg etter de nåværende forhold for med størst mulig framgang og så allsidig som mulig å forsvare de arbeidende klassers rettigheter (av enhver art). Innholdet i begrepet "politikk" vil bli utvidet til virkelig samfunnsmessig betydning, og øyeblikkets praktiske krav vil få større vekt og kunne regne med større oppmerksomhet enn hittil.
Det er ikke vanskelig å trekke slutninger for Russland av denne korte beskrivelse av arbeiderbevegelsens utvikling i Vest-Europa. Den minste motstands linje vil hos oss aldri gå i retning av politisk virksomhet. Den uutholdelige politiske undertrykkelse vil tvinge en til å tale mye om den og konsentrere oppmerksomheten nettopp om dette spørsmålet, men den vil aldri tvinge til praktisk handling. Mens arbeidernes svake krefter i Vest-Europa, da de ble trukket inn i politisk virksomhet, ble styrket og utformet gjennom denne virksomhet - står disse svake krefter hos oss overfor en mur av politisk undertrykkelse og har ikke bare ingen praktiske utveier til å kjempe mot dem og følgelig heller ikke til å utvikle seg, men blir til og med systematisk kvalt og kan ikke engang skyte svake skudd. Når dertil kommer at vår arbeiderklasse ikke har arvet den organisasjonsånd som Vest-Europas kjempere utmerket seg ved, så får en et bedrøvelig bilde som kan ta motet fra den mest optimistiske marxist, som tror at en ekstra fabrikkskorstein ved sin blotte eksistens betyr en stor herlighet. Også den økonomiske kampen er vanskelig, umåtelig vanskelig, men den er mulig, og endelig praktiseres den av masssene selv. Idet den russiske arbeideren i denne kampen lærer organisasjon og stadig kommer i konflikt med det politiske regime, vil han omsider skape det som en kan kalle arbeiderbevegelsens form, skape den organisaasjon eller de organisasjoner som passer best til den russiske virkelighet. I dag kan en si med sikkerhet at den russiske arbeiderbevegelse ennå befinner seg i amøbetilstand og ikke har skapt noen form. Streikebevegellsen, som eksisterer under enhver organisasjonsform, kan ennå ikke kalles en utkrystallisert form for den russiske bevegelse, og de illegale organisaasjoner fortjener allerede fra et kvantitativt synspunkt ingen oppmerksomhet (for ikke å snakke om nytten av dem under de nåværende forhold).
Slik er stillingen. Når dertil kommer hungersnøden og utarmingsprosesssen på landsbygda som fremmer streikebryteriet, og følgelig de enda større vanskene med å heve arbeidermassene til et mer tålelig kulturnivå… hva kan da den russiske marxist gjøre her?! Talemåtene om et selvstendig politisk arbeiderparti er ikke noe annet enn et produkt av overføringen av fremmede oppgaver, fremmede resultater til våre forhold. Den russiske marxist er foreløpig et trist syn. Hans praktiske oppgaver i nåtiden er ynkelig små, hans teoretiske kunnskaper, for så vidt som han bruker dem, ikke som et redskap for studium, men som et skjema for virksomhet, har ikke engang noen verdi for løsningen av disse ynkelige praktiske oppgaver. Dessuten er disse skjemaer, som er lånt fra andre, skadelige i praktisk henseende. Våre marxister har glemt at arbeiderklassen i Vest-Europa opptrådte på et politisk virkefelt som alt var ryddet, og viser en mer enn nødvendig foraktelig holdning overfor den radikale eller liberalt opposisjonelle virksomhet som utfoldes av andre samfunnslag enn arbeiderne. De minste forsøk på å konsentrere oppmerksomheten om offentlige manifestasjoner av liberal-politisk art framkaller protester fra de ortodokse marxister, som glemmer at en hel rekke historiske forhold hindrer oss i å være vesteuropeiske marxister og krever en annen marxisme av oss, en marxisme som er på sin plass og nødvendig under russiske forhold. Det at hver russisk borger mangler politisk sans og teft, kan åpenbart ikke oppveies med talemåter om politikk eller appeller til en kraft som ikke eksisterer. Denne politiske sans kan bare skapes gjennom oppdragelse, dvs. deltakelse i det livet (hvor umarxistisk det enn måtte være) som den russiske virkelighet byr på. Like mye på sin plass som "negasjonen" (midlertidig) var i Vest-Europa, like skadelig er den hos oss, for en ting er negasjon som går ut fra noe organisert som utgjør en faktisk makt, og noe annet er en negasjon som går ut fra en formløs masse av spredte personer.
For den russiske marxist fins det en eneste utvei: å delta i, dvs. hjelpe proletariatets politiske kamp og delta i den liberale opposisjonsvirksomhet. Som "fornekter" er den russiske marxist svært tidlig ute, og denne fornektelsen har svekket den del av hans energi som må settes inn i politisk radikalisme. Foreløpig er ikke dette så farlig, men hvis klasseskjemaet hindrer den russiske intellektuelles aktive virksomhet i livet og fjerner ham alt for langt fra de opposisjonelle kretser, betyr det en vesentlig skade for alle dem som er nødt til å kjempe for konstitusjonelle former uten forbindelse med arbeiderklassen, som ennå ikke har stilt politiske mål. Den russiske marxists politiske uskyld, som er skjult bak intellektuelle betraktninger om politiske emner, kan komme til å spille ham et slemt puss."
Det overfor gjengitte "credo" består for det første av en "kort beskrivelse av arbeiderbevegelsens utvikling i Vest-Europa", og for det annet av "slutninger for Russland".
Først og fremst er "credo"-forfatternes forestillinger om den vest-europeiske arbeiderbevegelses fortid helt feilaktige. Det er ikke sant at arbeiderklassen i Vest-Europa ikke deltok i kampen for den politiske frihet og i de politiske revolusjoner. Chartismens historie, revolusjonen i 1848 i Frankrike, Tyskland og Østerrike beviser det motsatte. Det er fullstendig uriktig at "marxismen var det teoretiske uttrykk for den herskende praksis: den politiske kamp dominerte over den økonomiske". "Marxismen" oppsto tvertimot nettopp på et tidspunkt da den upolitiske sosialisme var herskende (owenismen,"fourierismen", "den sanne sosialisme"), og Det kommunistiske manifest vendte seg straks mot den upolitiske sosialismen. Til og med da marxismen opptrådte i full teoretisk rustning (Kapitalen) og organiserte den berømte Internasjonale arbeiderassosiasjon, var den politiske kamp slett ikke herskende praksis (snever trade-unionisme i England, anarkisme og proudhonisme i de romanske land). I Tyskland var det Lassalles store historiske fortjeneste at han omskapte arbeiderklassen fra et haleheng til det liberale borgerskap til et selvstendig politisk parti. Marxismen knyttet arbeiderklassens økonomiske og politiske kamp sammen til et uløselig hele, og "credo"-forfatternes forsøk på å skille disse kamp formene hører til deres mest mislykte og beklagelige avvik fra marxismen.
Videre har "credo"-forfatterne også fullstendig feilaktige forestillinger om den nåværende tilstand i den vesteuropeiske arbeiderbevegelse og den marxistiske teori som denne bevegelsen følger. A tale om "marxismens krise" betyr å herme de meningsløse frasene til de borgerlige skriblerne som prøver å lage blest omkring enhver strid sosialister imellom og utlegge den som en splittelse i de sosialistiske partier. Den meget omtalte bernsteiniaden - slik den vanligvis blir oppfattet av det brede publikum i det hele tatt og av "credo"-forfatterne i særdeleshet - er et forsøk på å innsnevre marxismens teori, et forsøk på å forvandle det revolusjonære arbeiderparti til et reformistisk parti, og dette forsøk har, som en kunne vente, støtt på energisk motstand fra flertallet av de tyske sosialdemokrater. Opportunistiske strømninger har mer enn en gang gjort seg gjeldende i det tyske sosialdemokrati, og er hver gang blitt avvist av partiet, som trofast verner om det revolusjonære internasjonale sosialdemokratis prinsipper. Vi er overbevist om at hvilke som helst forsøk på å overføre de opportunistiske oppfatningene til Russland vil bli møtt med like besluttsom motstand fra det overveldende flertall av de russiske sosialdemokrater.
På nøyaktig summe måte kan det heller ikke være tale om noen slags "fundamental endring i den praktiske virksomhet" hos de vest-europeiske arbeiderpartier, trass i det "credo"-forfatterne sier: den uhyre betydning av proletariatets økonomiske kamp og nødvendigheten av en slik kamp ble anerkjent av marxismen fra begynnelsen av, og allerede i førtiårene polemiserte Marx og Engels mot de utopiske sosialister som benektet betydningen av denne kampen.
Da Den internasjonale arbeiderassosiasjon ble dannet om lag 20 år seinere, ble spørsmålet om betydningen av arbeidernes fagforeninger og den økonomiske kamp reist på nytt allerede på den første kongressen i Geneve i 1866. Resolusjonen som ble vedtatt på denne kongressen, pekte uttrykkelig på betydningen av den økonomiske kamp, advarte sosialistene og arbeiderne på den ene side mot å overvurdere dens betydning (noe som gjorde seg gjeldende hos de engelske arbeiderne på den tid) og på den annen side mot å undervurdere dens betydning (dette var merkbart hos franskmennene og tyskerne, især hos lassallianerne). Resolusjonen slo fast at arbeidernes fagforeninger ikke bare er en rettkommen, men en nødvendig foreteelse så lenge kapitalismen består - slo fast at de har den største betydning for arbeiderklassens organisasjon i dens daglige kamp mot kapitalen og for å avskaffe lønnsarbeidet. Resolusjonen hevdet at fagforeningene ikke utelukkende skal rette sin oppmerksomhet mot "den umiddelbare kamp mot kapitalen", og ikke bør isolere seg fra arbeiderklassens almene politiske og sosiale bevegelse. Deres mål bør ikke være "snevre", men bør ta sikte på full frigjøring av arbeidsfolkets undertrykte millioner. Siden den tid har en i arbeiderpartiene i de forskjellige land mer enn en gang reist og kommer selvsagt også heretter til å reise spørsmålet om en ikke i det gitte øyeblikk bør legge litt mer eller litt mindre vekt på proletariatets økonomiske, respektive politiske kamp. Men det almene eller prinsipielle spørsmål stilles også nå slik som marxismen har stilt det. Overbevisningen om at den enhetlige klassekampen uvegerlig må forene den politiske og den økonomiske kamp er gått det internasjonale sosialdemokrati i blodet. Den historiske erfaring gir også det ugjendrivelige bevis på at mangel på frihet eller innskrenkning av proletariatets politiske rettigheter alltid gjør det nødvendig å stille den politiske kamp i forgrunnen.
Enda mindre kan det være tale om noen som helst vesentlig endring i arbeiderpartiets forhold til de andre opposisjonspartiene. Også i denne henseende har marxismen vist det rette standpunkt, som ligger like fjernt fra overvurdering av politikkens betydning som fra komplottmakeri (blanquisme osv.), fra undervurdering av politikken eller innsnevring av den til opportunistisk, reformistisk lappverk (anarkisme, utopisk og småborgerlig sosialisme, statssosialisme, katetersosialisme osv.). Proletariatet må søke å danne selvstendige politiske arbeiderpartier, hvis hovedmål må være proletariatets politiske makterobring for å organisere et sosialistisk samfunn. De andre klasser og partier må proletariatet slett ikke betrakte som "en eneste reaksjonær masse": tvert om bør det delta i hele det politiske og samfunnsmessige liv, støtte de progressive klasser og partier mot de reaksjonære, støtte enhver revolusjonær bevegelse mot det bestående system, forsvare enhver undertrykt nasjonalitet eller rase, enhver forfulgt trosbekjennelse, det rettsløse kjønn osv. "Credo"-forfatternes betrakttninger om dette emne vitner bare om at de ønsker å tilsløre klassekarakteren av proletariatets kamp, svekke denne kampen med en meningssløs "anerkjennelse av samfunnet" og innsnevre den revolusjonære marxisme til en ordinær reformstrømning. Vi er overbevist om at det overveldende flertall av de russiske sosialdemokrater uten forbehold vil forrkaste en slik forvanskning av sosialdemokratiets grunnprinsipper. De uriktige premisser de bygger på når de henviser til den vesteuropeiske arbeiderbevegelse, bringer "credo"-forfatterne til enda uriktigere "slutninger for Russland".
Påstanden om at den russiske arbeiderklasse "ennå ikke har stilt politiske oppgaver", vitner bare om manglende kjennskap til den revolusjonære bevegelse i Russland. Allerede "Det nordrussiske arbeiderforbund", som ble grunnlagt i 1878, og "Det sørrussiske arbeiderforbund", som ble grunnlagt i 1875, stilte kravet om politisk frihet i sitt program. Etter reaksjonen i åttiårene stilte arbeiderklassen det samme kravet gjenntatte ganger i nittiårene. Påstanden om at "talemåtene om et selvstendig arbeiderparti er ikke noe annet enn en overføring av fremmede opppgaver, fremmede resultater til våre forhold", vitner bare om fullstendig manglende forståelse av den russiske arbeiderklasses historiske rolle og det russiske sosialdemokratis mest brennende oppgaver. "Credo"-forfatternes eget program heller øyensynlig i den retning at arbeiderklassen skal "følge den minste motstands linje" og innskrenke seg til økonomisk kamp, mens de "liberale opposisjonselementer" skal kjempe for "konstitusjonelle former" med "deltakelse" av marxistene. Realiseringen av et slikt program ville være ensbetydende med politisk selvmord for det russiske sosialdemokrati, ensbetydende med en veldig hemning og tilbakegang for den russiske arbeiderbevegelse og den russiske revolusjonære bevegelse (de to siste begrepene betyr for oss det samme). Alene muligheten av at et slikt program dukker opp, viser hvor god grunn til uro en av pionerene for det russiske sosialdemokrati, P. B. Axelrod, hadde da han i slutten av 1897 skrev med henblikk på muligheten av et slikt perspektiv:
"Arbeiderbevegelsen kommer ikke ut av det faret av rent økonomiske konflikter mellom arbeiderne og arbeidsgiverne og er i seg selv i det store og hele blottet for politisk karakter, og i kampen for den politiske frihet følger de framskredne lag av proletariatet de revolusjonære sirklene og fraksjonene innen den såkalte intelligens" (Axelrod: Omkring spørsmålet om de russiske sosialdemokraters oppgaver og taktikk i dag. Geneve 1898, side 19).
De russiske sosialdemokrater må erklære en besluttsom krig mot de ideer som er kommet til uttrykk i "credo-et", da disse ideene direkte fører til at dette perspektivet blir til virkelighet. De russiske sosialdemokrater må sette alt inn på å virkeliggjøre et annet perspektiv, som P. B. Axelrod har formulert på følgende måte:
"Det andre perspektivet er: sosialdemokratiet organiserer det russiske proletariat i et selvstendig politisk parti, som kjemper for friheten dels ved siden av og i forbund med de borgerlige revolusjonære fraksjoner (om det fins slike), og dels trekker de mest folkelige og revolusjonære elementer fra intelligensen direkte inn i sine rekker eller trekker dem med seg" (samme sted, side 20).
På samme tid som P. B. Axelrod skrev disse linjene, viste erklæringer av sosialdemokrater i Russland klart at det overveldende flertall av dem sto på samme standpunkt. Rett nok så det ut til at en av Petersburgssarbeidernes aviser, Rabotsjaja Mysl, hellet til "credo"-forfatternes ideer, da den i sin redaksjonelle programartikkel (nr. 1, oktober 1897) beklageligvis ga uttrykk for den fullstendig feilaktige og anti-sosialdemokratiske tanke at "bevegelsens økonomiske grunnlag" kan "bli overskygget av bestrebelsene for aldri å glemme det politiske ideal". Men samtidig uttalte en annen arbeideravis i Petersburg, St.-Petersburgski Rabotsji Listok (nr. 2, september 1897) kategorisk at "styrte eneveldet ... kan bare et fast organisert tallrikt arbeiderparti", at når arbeiderne "har organisert seg i et sterkt parti", vil de "befri seg selv og hele Russland fra enhver politisk og økonomisk undertrykkelse". En tredje avis, Rabotsjaja Gaseta, skrev i lederartikkelen i nr. 2 (november 1897): "Kampen mot den eneveldige regjeringen for den politiske frihet er den russiske arbeiderbevegelses nærmeste oppgave." - "Den russiske arbeiderbevegelse vil tidoble sine krefter hvis den opptrer som et enhetlig helstøpt hele med felles navn og en fast oppbygd organisasjon…" "De enkelte arbeidersirkler må forvandles til et felles parti." - "Det russiske arbeiderparti vil bli et sosialdemokratisk parti," - At det overveldende flertall av russiske sosialdemokrater helt ut delte nettopp disse synsmåter i Rabotsjaja Gaseta, går også fram av den ting at de russiske sosialdemokraters kongress våren 1898 grunnla "Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti", offentliggjorde dets manifest og anerkjente Rabotsjaja Gaseta som partiets offisielle organ. "Credo"-forfatterne tar således et kolossalt skritt tilbake fra det utviklingstrinn som det russiske sosialdemokrati alt har nådd og som det har nedtegnet i Manifest fra Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti. Når den russiske regjerings desperate forfølgelser har ført til at partiets virksomhet for tiden er svekket og dets offisielle organ ikke kommer ut lenger, så består oppgaven for alle russiske sosialdemookrater i å sette alt inn på å konsolidere partiet for godt, å utarbeide et partiprogram og ta dets offisielle organ ut igjen. På grunn av den tankeforvirring som muligheten av at det kan komme fram slike program som det overfor analyserte "credo" vitner om, finner vi det særlig nødvendig å understreke følgende grunnprinsipper som er utviklet i "manifestet" og som har uhyre stor betydning for det russiske sosialdemokrati. For det første at det russiske sosialdemokrati "vil være og forbli de organiserte arbeidermassers klassebevegelse". Derav følger at sosialdemokratiets valgspråk må være å støtte arbeiderne ikke bare i den økonomiske, men også i den politiske kamp, å agitere ikke bare på grunnlag av de nærmeste økonomiske behov, men også på grunnlag av alle utslag av den politiske undertrykkelse, å propagandere ikke bare den vitenskapelige sosialismes ideer, men også de demokratiske ideer. Bare den revolusjonære marxismes teori kan være fanen for arbeidernes klassebevegelse og det russiske sosialdemokrati må sørge for at denne teorien blir utviklet videre og satt ut i livet og samtidig verne den mot de forvrengninger og vulgariseringer som "moteteorier" så ofte er utsatt for (og det revolusjonære sosialdemokratis framgang i Russland) har allerede gjort marxismen til en "moteteori"). Når sosialdemokratiet i dag konsentrerer alle sine krefter om arbeidet blant fabrikk- og gruveearbeiderne, må det ikke glemme at etter hvert som bevegelsen utvides, må de arbeidermasser som det organiserer, også omfatte hjemme- og husflidsarbeiderne, landarbeiderne og millioner ruinerte og utsultede bønder.
For det annet: "På sine sterke skuldrer må og skal den russiske arbeider bære fram arbeidet for å vinne politisk frihet." I og med at sosialdemokratiet setter seg som sin nærmeste oppgave å styrte absolutismen, må det opptre som forkjemper for demokratiet, og allerede i kraft av dette må det på alle måter støtte alle demokratiske elementer i det russiske folk og trekke dem til seg som forbundsfeller. Bare et selvstendig arbeiderparti kan være et fast bolverk i kampen mot eneveldet, og bare i forbund med et slikt parti og støttet av det kan alle de andre kjempere for den politiske frihet gjøre en aktiv innsats.
For det tredje og siste: "Som sosialistisk bevegelse og retning fortsetter Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti arbeidet og tradisjonene til hele den forutgående revolusjonære bevegelse i Russland. Idet sosialdemokratiet betrakter erobringen av den politiske frihet som den viktigste av de nærmeste oppgaver, går det mot det mål som allerede de ærerike forkjempere for den gamle "Folkeviljen" hadde trukket klart opp. Tradisjonene fra hele den forutgående revolusjonære bevegelse krever at sosialdemokratiet i dag må konsentrere alle sine krefter om å organisere partiet, styrke disiplinen innenfor det og utvikle den konspirative teknikk. Om kjemperne i den gamle "Folkeviljen" kunne spille en veldig rolle i den russiske historie trass i at det bare var snevre samfunnslag som støttet de fåtallige heltene, trass i at bevegelsen slett ikke hadde en revolusjonær teori som sin fane, så vil sosialdemokratiet, som støtter seg til proletariatets klassekamp, oppnå å bli uovervinnelig. "Det mssiske proletariat vil kaste av eneveldets åk for med desto større energi å fortsette kampen mot kapitalen og borgerskapet til sosialismens endelige seier."
Vi oppfordrer alle grupper av sosialdemokrater og alle arbeidersirkler i Russland til å drøfte det overfor gjengitte "credo" og vår resolusjon og si sin bestemte mening om det spørsmål som her er reist, for dermed å fjerne alle uoverensstemmelser og påskynde organiseringen og konsolideringen av Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti.
Resolusjoner vedtatt av grupper og sirkler kan meddeles "De russiske sosialdemokraters forbund i utlandet", som ifølge punkt 10 i vedtaket på de russiske sosialdemokraters kongress i 1898 er en del av Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti og dets representant i utlandet.
Sist oppdatert 13. august 2007