Det er riktig at en gitt nasjonal frigjøringskamp kan gå opp i, og bli overskygget av, en mer altomfattende imperialistisk konflikt, slik at det ikke er mulig å støtte én av sidene i den nasjonale frigjøringskampen uten at man samtidig støtter én av sidene i den mer generelle, imperialistiske konflikten.

Tilfellet Serbia

Et slikt tilfelle hadde man å gjøre med helt i begynnelsen av 1. verdenskrig, som ble utløst av serbernes nasjonale kamp mot Habsburgriket.

Hvis den konflikten bare hadde vært basert på motsetningen mellom det serbiske folket og deres imperialistiske undertrykker, så hadde revolusjonære sosialister vært for krigen, dvs. for serbernes nasjonale krig. Men i virkeligheten var den serbiske frigjøringskampen fullstendig integrert i den allierte leiren, og dette nasjonale elementet ble derfor underordnet en i hovedsak imperialistisk krig.

Tilfellet Spania

Et annet eksempel utgjør Den spanske borgerkrigen (vi refererer ikke til den som en nasjonal frigjøringskrig; vi ønsker å vise et trekk som er felles ved borgerkriger og nasjonale frigjøringskriger).

I Spania støttet marxister det militære forsvaret av det lojalistiske regimet, ettersom de mente at denne borgerkrigen avgjort var en videreføring av det politiske forsvaret av den demokratiske republikken mot et fascistisk angrep - dvs. at det virkelig var en konflikt mellom demokrati og fascisme, og ikke bare i demagogien, som i den foregående krigen for å "redde demokratiet i verden". Vi skal se på andre sider av denne politikken senere. Her skal vi bare poengtere at det er klart at det var et internasjonalt, imperialistisk element i denne konflikten. Tyske og italienske tropper sloss endog på Francos side; utenlandske sosialister og kommunister organiserte seg for å kjempe på lojalistenes side; Sovjetunionen intervenerte ikke-militært i stor utstrekning; et helt nett av diplomatisk imperialistisk manøvrering foregikk. I realiteten var krigen i Spania en lokal "varm" krig midt i en internasjonal imperialistisk kald krig. Det var hele tiden en mulighet for at en ny verdenskrig kunne utløses gjennom begivenhetene i Spania, og den muligheten ville i så fall helt ha overskygget og endret den lokale krigens karakter, slik som i tilfellet Serbia. Men det skjedde ikke, og derfor var det ikke nødvendig for marxistene å endre sitt standpunkt om militær støtte.

Konklusjonen er: forekomsten av en internasjonal kontekst av imperialistisk motsetning (kald krig) gjenspeiles uvilkårlig i nesten enhver tenkelig lokal konflikt, og kan gi opphav til imperialistiske elementer i enhver lokal situasjon, men den bestemmer ikke nødvendigvis den lokale konfliktens karakter.

Hva er forholdet mellom støtte til nasjonale frigjøringskamper og den revolusjonære sosialismens grunnleggende prinsipper? Det er to sammenhenger:

1. Den første gjentar poenget vårt om krig er fortsettelse av politikken med andre midler. Vi støtter en kamp for nasjonal frigjøring eller uavhengighet fordi denne nasjonale målsettingen er et demokratisk krav.

Vi er for alle genuint demokratiske krav - av samme årsak som vi er for sosialistiske krav og målsettinger: fordi oppfyllelsen av disse kravene er nødvendig for å skape en verden der menneskehetens potensiale kan virkeliggjøres i størst mulig grad. Nasjonal selvbestemmelse er et demokratisk krav selv om det, som ofte har vært tilfellet, skulle bety selvbestemmelse under en udemokratisk nasjonal regjering. Vi burde støtte dette demokratiske kravet selv om det skulle være uten sammenheng med den videre kampen for sosialistisk demokrati.

2. Men i praksis er det lite sannsynlig for ikke å si utenkelig at virkelig demokratiske krav ikke har sammenheng med kampen for sosialisme, på grunn av sosialismens karakter. Nasjonal frigjøring (uavhengighet) fremmer kampen for sosialistisk demokrati; om ikke umiddelbart, så på et senere tidspunkt.

Årsaken er denne: Dominans eller undertrykking gjennom en utenlandsk imperialistisk makt har en tendens til å legge seg over det egne landets klassekamp, og på den måten forvri, dempe eller moderere nettopp de sosiale konfliktlinjene som har et samfunnsmessig revolusjonært potensiale. Et folk som som ikke nyter nasjonal frihet er gjerne i første rekke opptatt av dette umiddelbare problemet; deres kapasitet for kamp er ofte dominert av det; oppfatningen deres av hvem som er hovedmotstanderen er gjerne bestemt av det. Derfor har imperialistisk undertrykking en tendens til å stille tilbake eller bremse klassemotsetningenes fullstendige utkrystallisering og klargjøring; og frigjøring fra imperialistisk dominans har dermed den effekt på lengre sikt at den legger forholdene til rette for et utbrudd av interne klassemotsetninger (selv om det umiddelbare resultatet av nasjonal frigjøring i begynnelsen kan se ut til å være et annet). Dette motsies ikke av det faktum at en revolusjonær politikk selvsagt også betyr at man søker å introdusere elementer av klassekamp i kampen for nasjonal frigjøring.

Her, som ellers i politikken, omfatter kampen for demokrati spesifikt det demokratiske kravet om nasjonal frigjøring.

Ved siden av spørsmålet om man skal støtte en gitt krig eller ikke, er det avgjørende å være klar på hvordan revolusjonære sosialister støtter en krig. Et utmerkende trekk ved den marxistiske tilnærmingen er skillet mellom militær støtte til en gitt væpnet kamp og politisk støtte til en gitt politisk organisasjon, inkludert en regjering, som offisielt "leder" den væpnede kampen.

Dette skillet har en lang historie innenfor den marxistiske arbeiderbevegelsen - det første prominente eksemplet er kanskje da Bebel og Liebknecht (i den tyske riksdagen) nektet å stemme for bevilgninger til Den fransk-tyske krig. Det har aldri vært viktigere enn i dag.

For de fleste mennesker, liberale, sosialdemokrater og alle slags opportunister inkludert, betyr "støtte" nettopp støtte. Men for marxister har aldri det vært tilfelle. Dette er én av grunnene til at folk som er politiske ledere for nasjonale frigjøringskamper ikke sjelden har vært nesten like lite begeistret for å bli støttet av revolusjonære som å ikke bli det. Det er typisk at offisielle ledere krever "borgerfred" i sine egne rekker, og med det mener de at tilhengerne deres skal akseptere uten spørsmål at ledelsen har det avgjørende ordet; de krever slutt på "særinteresse-politikk", og mener dermed ukritisk aksept av sine egne særinteresser.

Men marxister mener at det ikke er noen større grunn til å gi politisk støtte - til en regjering, til et parti eller til enhver annen politisk organisasjon - i krigstid enn i fredstid, og at det ikke er slik at grunnleggende forskjeller i politikken blir irrelevante bare fordi politikken nå gjennomføres med våpen i hånd.

Tvertom, det er nettopp grunnleggende (særlig klasse-) forskjeller i politikken som kan utgjøre forskjellen mellom seier og nederlag for den væpnede kampen (som i det spanske eksemplet), eller som kan avgjøre hva det mer konkret er som vinnes og hvem som faktisk vinner, etter at seieren er innkassert.

La oss ta for oss tre parvise eksempler for å illustrere noen problemer knyttet til militær og politisk støtte, spesielt i nasjonale kriger.

(1:A) Chiang Kai Shek mot Japan

Dette dreier seg om perioden før 2. verdenskrig, da japansk imperialisme førte en åpen aggresjonspolitikk mot Kina, idet japanerne tilranet seg Mansjuria og truet med å erobre hele Kina.

I spissen for den kinesiske motstandsregjeringen stod, offisielt, Chiang Kai Shek og hans Kuomintang - som kort tid tidligere hadde utmerket seg ved sitt kontrarevolusjonære raseri da de blodtørstig slo ned et opprør blant arbeiderklassen i byene. Internasjonalt gav sosialister (og andre) militær støtte til Chiang Kai Sheks regime mot de japanske okkupantene - det gjaldt også kinesiske revolusjonære, som på én og samme tid måtte forsvare seg mot japanerne og mot Chiang Kai Sheks slaktere. Og dette handlet om et regime (Chiangs) som knapt kunne sies å representere borgerlig-demokratiske krefter, ettersom det ikke var spesielt borgerlig og i enda mindre grad demokratisk.

(1:B) Etiopia mot Italia

Mussolinis utilslørte imperialistiske angrep på Haile Selassies rike er et lignende eksempel. Det samfunnet som Haile Selassie styrte over, var usannsynlig reaksjonært (ikke kapitalistisk reaksjonært, men før-kapitalistisk reaksjonært) - faktisk eksisterende slaveri var slett ikke det verste med dette samfunnet. Sammenlignet med Etiopia var selv det fascistiske Italia mer progressivt, det sier seg selv. Likevel gav sosialister uforbeholden støtte til forsvaret av Etiopia mot dette "mer progressive samfunnet", og selv de stalinistiske kommunistpartiene kom i forlegenhet da Sovjetunionen forsynte Mussolinis krigsmaskin med hardt tiltrengt olje.

Grunnlaget for å støtte Etiopia ligger i følgende to punkter:

1. Etiopias nasjonale uavhengighet var et demokratisk krav, slik vi alt har forklart, og
2. en vellykket okkupasjon av Etiopia fra Mussolinis side ville ha hatt klare negative virkninger for de sosiale kampene i Italia gjennom å bidra til å befeste fascismen der i landet, med tilsvarende effekt andre steder i Europa.

(2:A) Den spanske borgerkrigen

Vi er her interessert i forskjellen på militær og politisk støtte i denne situasjonen.

Revolusjonære sosialister kunne ikke gi politisk støtte til den borgerlig-republikanske regjeringen som hadde blitt angrepet av Franco.

Den republikanske regjeringen hadde selv, kort tid før Francos angrep, brutalt skutt ned og drept militante arbeidere. Videre var det en imperialistisk regjering, i den grad at ikke en gang behovet for å vinne over Francos marokkanske tropper for å redde sitt eget skinn kunne få dem til å støtte et fritt Marokko. Revolusjonære sosialister kunne ikke ha tillit til den måten de deler av det republikanske borgerskapet som ikke hadde gått over til Franco, førte motstandskampen på. De kunne ikke en gang stole på at denne delen av borgerskapet faktisk var villige til å kjempe mot Franco i lengden, og slett ikke på at de var i stand til å føre denne kampen med de eneste midler som kunne føre til seier, nemlig med revolusjonære midler. Da kommunistpartiets innflytelse i regjeringen på et senere tidspunkt - takket være sovjetisk press øvet gjennom materiell bistand - ble betydelig, i den grad at den spanske delen av det sovjetiske hemmelige politiet (GRU) til og med hadde sine egne fengsler, ble da også regjeringsapparatet brukt til å forstumme kritikk og drepe revolusjonære opposisjonelle.

Den revolusjonære venstresidens militære støtte til kampen foregikk gjennom at man bygde opp uavhengige kampstyrker (anarkistiske bataljoner og POUM-bataljoner) som stod under egen kommando, men samarbeidet militært med regjeringsstyrkene.

At disse venstreorienterte, uavhengige kampstyrkene eksisterte, innebar at det fantes en mulighet for en alternativ ledelse av motstandskampen som helhet; det reflekterte et grunnleggende forskjellig mål for selve kampen (føre kampen mot Franco videre frem til en sosial revolusjon, og ikke vende tilbake til det borgerlige samfunnet man hadde hatt før borgerkrigen). Den lojalistiske regjeringen og dens kommunistiske forbundsfellers kontrarevolusjonære karakter viste seg i praksis da de utsatte den uavhengige venstresiden for blodig undertrykkelse. Dette ble et forspill til lojalistenes eget nederlag mot Franco, ettersom bare en sosial revolusjon kunne ha slått tilbake den spanske fascismen.

I Spania har vi derfor å gjøre med en situasjon der støtte til én side i en krig ikke utelukker at man oppretter egne væpnede styrker for å føre den militære kampen, uten å underlegge seg lojalistenes "offisielle" lederskaps kontroll. På samme måte var det at revolusjonære sosialister utenfor Spania som sympatiserte med det uavhengige venstre, ikke sendte sin økonomiske støtte til den offisielle regjeringen, men heller forsøkte å kanalisere den i størst mulig grad til de uavhengige styrkene - uten at man stilte seg i veien for det støttearbeidet som foregikk for å sende materiell til den lojalistiske regjeringen.

(2:B) Algerie

Det var aldri tale om annet enn at revolusjonære sosialister skulle støtte det algerske folkets kamp for å frigjøre seg fra den franske imperialismen. Men i flere år var situasjonen preget av det faktum at det fantes to forskjellige bevegelser som kjempet for nasjonal frigjøring i landet, og ingen av dem var "offisielle": FLN og MNA. De som støttet algersk frigjøring, måtte derfor velge å støtte én av dem (eller begge). Her kastet den militære støtten automatisk frem det problematiske spørsmålet om politisk støtte.

Her, som i Spania, var det et element av kommunistisk innflytelse inne i bildet, ettersom kommunistene støttet FLN og hadde innflytelse på bevegelsens arbeid, selv om dens ledere ikke sprang ut av kommunistpartiet. Også her ble terror og drap brukt av én bevegelse (FLN) mot den andre. Som vi vet, lyktes FLN i å eliminere rivalen i kampen om hegemoniet i den nasjonale frigjøringskampen, og etter at kampen var vunnet, var det FLN som dannet den nye regjeringen i Algerie. Vi er av den oppfatning at marxisters oppgave var å utgjøre en revolusjonær demokratisk opposisjon til denne regjeringen, og ikke dens politiske støttespillere. Den nye regjeringens politikk var en fortsettelse av krigen (med andre midler). Politisk støtte til FLN innebar utvilsomt noe mer enn militær støtte til den algerske kampen for nasjonal frigjøring.

I dette tilfellet var det, som i Spania, snakk om et konkret valg mellom ulike politiske sider, og derfor også et valg om hvordan man ville gi militær støtte - gjennom hvilke politiske kanaler.

(3:A) Tito mot Sovjet i 1948

Vi skal nå ta for oss to tilfeller av et ganske annet slag. I begge tilfeller dreier det seg om hvorvidt man skal gi støtte til stalinistiske regimer.

Det er for det første den situasjonen som oppstod i 1948 da Titos Jugoslavia brøt med Moskva og valgte en uavhengig "nasjonal-kommunistisk" kurs.

Mange forventet at Sovjet ville invadere landet militært for å tvinge det til underkastelse (som Sovjet senere gjorde i Ungarn); det er all grunn til å tro at dette var en reell mulighet, selv om det ikke skjedde. Det var nødvendig for sosialister å ha det klart for seg hvordan man skulle forholde seg til en slik krig - som nødvendigvis ville være en videreføring av Jugoslavias strev for nasjonal uavhengighet fra Sovjet.

Uavhengige Sosialister (dvs. ISC, Drapers organisasjon 1962-1966, en forløper til International Socialists, overs. anm.) erklærte resolutt, den gangen, at man ville være for militær støtte til Jugoslavia mot en sovjetisk invasjon. Det er selvsagt at det ikke kunne være tale om politisk støtte til Titos regime.

For den saks skyld kunne man heller ikke forvente at Tito-styret kom til å tolerere uavhengige krefter innenfor sine grenser, selv ikke krefter som støttet dets kamp; i krigstid ville en uavhengig kraft være en enda større trussel mot regimets totalitære kontroll enn ellers. Dersom krigen virkelig hadde brutt ut, er det mulig at regimets kontroll hadde blitt svekket, men dette er spekulasjoner. Under enhver omstendighet ville ikke standpunktet om militær støtte til den jugoslaviske kampen for nasjonal uavhengighet være betinget av en slik utvikling.

Hvorfor var det nødvendig å gi militær støtte til Tito-regimet i dette tilfellet? Av alle de grunner som er skissert tidligere, men én av dem må nå presiseres, nemlig den som lød "Nasjonal frigjøring (uavhengighet) fremmer kampen for sosialistisk demokrati; om ikke umiddelbart, så på et senere tidspunkt." På hvilken måte ville en seier for Tito-styret i en slik krig ha lagt til rette for den nødvendige "andre revolusjon" i Jugoslavia? Ikke nødvendigvis på det viset at en nasjonal krig ville utvikle seg til en klassekrig, eller umiddelbart åpne for den muligheten. Men utvilsomt på denne måten: at det motsatte resultatet, sovjetisk erobring, ville innebære at det nasjonale spørsmålet ville legge seg over de indre sosiale motsigelsene og tendere til å undertrykke disse, og dermed utsette det endelige oppgjøret.

Hva dette konkret betyr, opplevde vi åtte år senere i Polen (1956), da en gryende nasjonal og sosial revolusjon ble kortsluttet av Gomulka, grunnleggende sett gjennom en strategi for å sette det nasjonale spørsmålet i motsetning til det sosiale. I et nasjonalt uavhengig Polen ville veien på det tidspunktet ha ligget åpen for sosial revolusjon.

Historien gir ingen garantier om når dette "senere tidspunkt" vil inntreffe, men all erfaring lærer oss at tyngden av den nasjonale undertrykkelsen gjør det vanskelig å løse den sosiale kampen gjennom revolusjonære metoder; og dette gjelder i like stor grad de byråkratisk-kollektivistiske regimene som de kapitalistiske (Draper mente at Sovjet og lignende samfunnsformasjoner var byråkratisk-kollektivistiske systemer av en ny type, og ikke statskapitalistiske, overs. anm.).

I tillegg må vi insistere på at nasjonal uavhengighet er et demokratisk krav i land med stalinistisk styresett, like mye som i land styrt av føydale keisere og Kuomintang-slaktere.

(3:B) Invasjonen av Kuba

Mens det i 1948 var fare for at én stalinistisk stat skulle invadere en annen, opplevde vi i 1961 at en stalinistisk dominert stat, Castros Kuba, ble utsatt for en invasjon som ble støttet av, og i praksis ledet av, den amerikanske imperialismen. Rent faktisk ble kampen kortvarig, ettersom USA trakk seg ut igjen etter det innledende nederlaget. Men det kan være nyttig å se nærmere på dette eksemplet slik det ville ha fortonet seg dersom konflikten hadde vart lenger.

Revolusjonære sosialister i USA var forpliktet til å fordømme den amerikanske invasjonen av Kuba og ønske dennes nederlag. Den minste vakling eller usikkerhet i dette spørsmålet kan bare betraktes som en grunnleggende innrømmelse til sosialpatriotismen som ideologi.

I særdeleshet må vi avvise argumenter som gjør den gjennomgående kalde krigen mellom USA og Sovjet til den avgjørende politiske faktoren i denne konflikten, det vil si en argumentasjon som bare gjør Kubakrisen til en underordnet hendelse i den større konfrontasjonen mellom supermaktene. Denne måten å argumentere på river grunnen vekk under så å si ethvert tilfelle av nasjonal selvbestemmelse i den moderne verden - eksempelvis den CIA-støttede invasjonen av Guatemala i 1954 like mye som Kuba-invasjonen i 1961. Det er enda mindre støtte for denne teorien enn et tilsvarende sekterisk synspunkt som i sin tid ledet enkelte til å unnlate å støtte den lojalistiske siden i Spania fordi borgerkrigen bare var det første slaget i den kommende verdenskrigen; for det fantes faktisk et vesentlig innslag av utenlandske tropper i Spania, mens det overhodet ikke var sovjetiske militære styrker på Kuba. Det avgjørende politiske kriteriet må være: Hvilken politikk var denne krigen konkret en videreføring av?

Kubas (eller et hvilket som helst annet lands) rett til selvbestemmelse har absolutt ingenting å gjøre med spørsmålet om hvorvidt vi eller andre er enig med landets regjering eller ikke. Dette er, som vi har pekt på tidligere, et demokratisk krav selv under et udemokratisk regime. Vi skulle gjerne ha sett Castro-regimet fjernet av det kubanske folket til fordel for et sosialistisk demokrati, men denne oppgaven kan ikke settes bort til den amerikanske imperialismen, som bare er interessert i å sette inn et regime som underlegger seg verdenskapitalismen.

USAs erobring av Kuba ville bare ha bidratt til å styrke den amerikanske imperialismen i dens overbevisning om at den ikke bare har rett til å oppføre seg som kapitalistisk verdenspoliti, men at den kan gjøre det ustraffet og med fremgang; og denne overbevisningen kunne bare ha ledet til flere og flere "politiaksjoner" av samme type som i Vietnam. Konsekvensen av en slik utvikling ville bare ha vært en styrking av reaksjonære krefter her hjemme - dersom USA lyktes i å slippe unna med det, altså.

Nasjonal frigjøring (uavhengighet) ville altså også på Kuba, som i tilfellet Jugoslavia, "fremme kampen for sosialistisk demokrati; om ikke umiddelbart, så på et senere tidspunkt." En amerikansk erobring ville ikke ha overbevist det kubanske folket om at Castro var en totalitær diktator - de ville tvert imot ha gjort ham til sin nasjonale revolusjonære helt, en som forsvarte Kubas integritet mot den amerikanske kjempen. Det var nettopp på den måten Ho Chi Minh fikk status som det vietnamesiske folkets nasjonalhelt i kampen mot franskmennene.

Kampen på Kuba for revolusjonært sosialistisk demokrati må foregå under betingelser av nasjonal uavhengighet dersom den skal utvikle seg "på et senere tidspunkt"; den kan bare svekkes av amerikansk overherredømme. Selv etter den feilslåtte amerikanske invasjonen og fremdeles i dag utnytter Castro-regimet faren og frykten for en amerikansk intervensjon til å skaffe seg støtte fra folket på patriotisk grunnlag.

Vi var og er derfor tilhengere av militær støtte til Castros regime mot amerikansk invasjon, men gir ikke av den grunn politisk støtte til Castro. Vi er og forblir politisk motstandere av Castros diktatur.

Politisk støtte til en organisasjon, bevegelse eller regjering (som betyr dens ledelse) betyr å stemme for det samme lederskapet i det tilfelle at et valg skulle finne sted.

Politisk støtte til en organisasjon eller regjering som leder en nasjonal kamp er grunnleggende sett basert på de samme forutsetninger som om det foregikk en politisk kamp uten våpen (som det kan ha gjort før den væpnede fasen av kampen brøt ut). Vi kan ikke være politiske opposisjonelle i den første fasen og deretter forvandle oss til poliske støttespillere bare fordi den politiske krigen fortsettes med andre midler.

Vi gir ikke politisk støtte utelukkende fordi en organisasjon eller regjering har massestøtte. Vi gir ikke politisk støtte utelukkende fordi en organisasjon eller regjering er en fiende av våre fiender. Vi gir slett ikke politisk støtte til en regjering bare fordi den sitter ved makten eller kommer til makten. Vi gir ikke politisk støtte til en bevegelse eller regjering bare fordi den har et politisk program som formelt og tilsynelatende ikke står i direkte motstrid til våre egne prinsipper. Vi gir ikke politisk støtte til en bevegelse bare fordi den lykkes i å få støtte fra bedre elementer enn dens ledelse. Som alltid ellers kan vi gi politisk støtte bare på grunnlag av en analyse av disse formasjonenes reelle politiske karakter og reelle politiske program.

Militær støtte betyr at vi foretrekker den ene sidens militære seier i en væpnet konflikt, og og den andre sidens militære nederlag. Dette er like mye et politisk standpunkt som holdningen om politisk støtte, på den måten at det er bestemt av politiske vurderinger, ikke militære. Vi har alt gått gjennom hva disse politiske forutsetningene er, og vi har anvendt dem på forskjellige eksempler der vi foretrakk militær seier for krefter som vi ikke støtter politisk.

Ettersom spørsmålet om militær støtte er et spørsmål om politisk stillingstagen, reiser det spørsmålet om hvordan man skal gi militær støtte og til hvem - det vil si spørsmålet om formen for materiell støtte. Det er selvsagt at ikke alle politiske standpunkter vi inntar kan iverksettes øyeblikkelig. Selv om vi i mange tilfeller ikke kan føre politiske standpunkter ut i praksis (som når vi sier at vi er for et arbeiderparti), så er poenget med dem propagandamessig, mer enn et spørsmål om agitasjon eller aksjon.

Når det gjelder implementeringen av militær støtte spiller åpenbart ikke bare vår holdning en rolle, men også holdningen til dem som står i spissen for den aktuelle nasjonale frigjøringskampen. Er denne nasjonale kampen ledet av en nasjonaldemokratisk bevegelse av et eller annet slag, eller av nasjonalistiske autoritære eller totalitære ledere?

Et enkelt eksempel: Er lederne for den nasjonalistiske kampen like ivrige etter å kverke oss som den imperialistiske fienden? I de fleste av de seks eksemplene våre var det i realiteten umulig for revolusjonære krefter å etablere et forhold av fredelig sameksistens og samarbeid med den nasjonale kampens offisielle ledere, og i noen tilfeller ville denne ledelsen gi høyere prioritet til å fysisk utslette et revolusjonært alternativ til deres eget lederskap enn til kampen mot den felles fienden.

Dette innebærer at det er umulig for de revolusjonære å åpent få i stand en uavhengig kampstyrke for å føre den militære kampen, eller at dette bare er mulig i områder som ikke står under det offisielle lederskapets kontroll. Avhengig av den politiske situasjonen kan "militær støtte" først og fremst være et spørsmål om politisk stillingstagen, dersom denne politikken ikke kan implementeres uten å overlate den revolusjonære venstresiden til dens bødler.

Konkretiseringen av parolen om militær støtte er avhengig av hvilken av følgende tre typer av situasjoner som vi har med å gjøre når det gjelder landet der den faktiske kampen foregår:

A. En bevegelse i et undertrykt land
B. En bevegelse i et undertrykker-land eller i et land som er alliert med undertrykkeren
C. En bevegelse i et land som ikke er involvert i konflikten

Det er bare i situasjon A at revolusjonære sosialister konkret støter på det taktiske problemet med hvorvidt, og i så fall hvilken form, det lar seg gjøre å organisere militær støtte gjennom uavhengige krefter, legale eller illegale.

I situasjon B - som er typisk for revolusjonære i USA - er vår oppgave først og fremst å implementere en defaitistisk politikk, som er motstykket til den militære støtten til en nasjonal frigjøringskamp.

I situasjonene B og C vil revolusjonære sosialister måtte avgjøre om det er mulig eller ønskelig å gi materiell støtte til en bestemt kampstyrke i den konkrete situasjonen, og hvordan dette i så fall skal gjennomføres. Men den viktigste betydningen av militær støtte vil trolig være måten den former bevegelsens politiske propaganda på.

Situasjonen i Vietnam representerte en kombinasjon av to typer av situasjoner: en borgerkrig og en imperialistisk intervensjon.

Som vi så, fantes det en lignende kombinasjon tidligere; vi pekte på at det i Den spanske borgerkrigen også var et element av imperialistisk intervensjon; men holdningen til revolusjonære sosialister i Spania var avgjørende bestemt av borgerkrigskarakteren, ikke av det andre innslaget, som var underordnet. I den algerske kampen mot fransk imperialisme fantes det også et element av borgerkrig, ingen av sidene i denne borgerkrigen (FLN og MNA) satt ved makten eller stod i ledtog med de imperialistiske intervensjonsstyrkene.

Kombinasjonen av disse to elementene i Vietnam har vært av et særskilt slag og krever en egen analyse.

Dersom vi går tilbake til tidspunktet da franskmennene var blitt kastet ut, finner vi en situasjon som er enkel nok (fra den aktuelle problemstillingens ståsted): en sør-vietnamesisk rejering under Bao Dai og deretter Ngo Dinh Diem, som, selv om den er manipulert frem til makten og støttet av den amerikanske imperialismen, har støtte i alle samfunnsmessig sett reaksjonære deler av samfunnet og står overfor en voldsom revolusjonær trussel innenfra og nedenfra.

I 1956 materialiserer den revolusjonære trusselen seg i fremveksten av de revolusjonære komitéene, som fører Sør-Vietnam til kanten av en sosial revolusjon. På dette tidspunktet er det ikke tvil om at sosialister står for denne revolusjonære bevegelsens seier (kritisk politisk støtte), selv om dens seier øyeblikkelig ville ha delt bevegelsen i en høyre- og en venstrefløy. Men Diem lykkes i å slå tilbake dette oppsvinget, og hans påfølgende terrorstyre fører mange av de revolusjonære elementene over til kommunistene, og utgjør deler av bakgrunnen for FNLs fremvekst under kommunistisk lederskap, men med støtte fra ikke-kommunister.

På dette stadiet er situasjonen den at vi har for oss en indre sosial konflikt som går over til borgerkrig da det FNL-kommunistiske lederskapet mobiliserer Diem-diktaturets fiender og gjør dem til sine kjempende kadre. På en tredje kant finner vi videre en temmelig broget samling fiender av regimet som motsetter seg omfavnelsen fra kommunistene; av disse har vi best kjennskap til den militante buddhistiske fløyen.

Da den væpnede kampen begynner mellom Saigon-regjeringen på den ene siden og FNL-kommunistene på den andre, har vi for oss en borgerkrig. Det er en borgerkrig mellom to reaksjonære politiske krefter.

På den ene siden står en regjering av den godseier-ågerkarl-komprador-militaristiske klikken av autoritære, som aksepterer rollen som amerikansk klientstat, men som insisterer på sin autonomi når det gjelder retten til å føre sin egen tilbakeskuende og undertrykkende innenrikspolitikk, selv om denne setter USA i offentlig forlegenhet.

På den andre siden står en opposisjon som på avgjørende vis ledes og kontrolleres av kommunistpartiet - et faktum som ikke endres politisk sett, uansett hvor mange velmenende ikke-kommunister som skyves over i stalinistenes armer i avsky over Saigon-regimet, og uansett hvor mange ikke-kommunister som gis rollen som gallionsfigurer.

Vi vet at det reelle politiske og sosiale programmet til dette stalinistiske lederskapet er identisk med det systemet som alt er etablert i Nord-Vietnam, eller for den saks skyld i Kina, dersom vi tar høyde for ulikheter i graden av konsolidering av den byråkratiske kollektivismen. Vi vet at dette i bunn og grunn er det samme lederskapet som tidligere myrdet revolusjonære motstandere (dvs. organiserte systematiske drap på trotskister), før de i det hele tatt begynte kampen mot franskmennene eller mot kollaboratørene. Vi vet de i sine prioriteringer heller vil inngå enn avtale med imperialistene enn et samarbeid med revolusjonære sosialister; at for dem er det et mindre onde å tilpasse seg imperialismen enn å tilpasse seg en revolusjonær demokratisk bevegelse.

Vi vet, kort sagt, at vi har å gjøre med et lederskap som ønsker kontroll med nasjonen og som representerer et nytt utbyttingssystem basert på totalitær kollektivisme; som ønsker makten ikke på vegne av en nasjonal reformisme, men på vegne av sin egen sosiale revolusjon, som vil erstatte den godseier-ågerkarl-komprador-utbyttingen av folket med utbytting gjennom en ny klasse av byråkratiske herskere.

I en borgerkrig mellom representanter for disse gamle og nye utbytterklassene kan ikke revolusjonære gi noen slags støtte til noen av sidene, men må i stedet søke å organisere uavhengige krefter, og med mulighet for å gi kritisk støtte til revolusjonær-demokratiske elementer som eksempelvis de venstreorienterte religiøse-politiske strømningene som er særegne for Vietnam.

I andre situasjoner med tre ulike sider har den muligheten alltid vært til stede, at man samarbeider militært, på et rent praktisk og taktisk grunnlag og uten at det innebærer verken politisk eller militær støtte, med enhver militærmakt som på et gitt øyeblikk kjemper mot ens egen fiende.

Vi tenker på slikt militært samarbeid som den russiske revolusjonsregjeringen inngikk i 1918 med allierte elementer mot de tyske troppene som invaderte Russland, eller, for eksempel, militært samarbeid mellom uavhengige franske partisaner og gaullistiske styrker mot den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig, eller endatil den typen militært samarbeid som de irske revolusjonære vurderte å inngå da de ville ta imot tysk materiell bistand i 1916. I alle disse tilfellene har vi å gjøre med situasjoner der det inngås et midlertidig ad hoc-samarbeid, uten at man av den grunn gir samarbeidspartneren sin politiske eller militære støtte.

Vi kan derfor anslå at det med en annen utvikling i Vietnam kunne ha vært tenkelig med ulike varianter av slikt samarbeid, men det er ingen grunn til å spekulere nærmere her.

Så langt borgerkrigselementet i Vietnam. Mens den amerikanske intervensjonen fremdeles var begrenset til økonomisk og materiell støtte, samt en nokså begrenset antall militære "rådgivere", var borgerkrigsaspektet klart og utvilsomt det som dominerte situasjonen - slik det var i Spania, selv om Tyskland og Italia hadde flere styrker på bakken der enn USA hadde i Vietnam frem til ca. 1965.

Men omfanget av den amerikanske intervensjonen på de forskjellige stadier er uten betydning for vår stillingstagen. Når det gjelder Vietnamkrigen befinner vi oss, i egenskap av amerikanske sosialister, i situasjon B. Hvilken politikk er da denne militære intervensjonen en fortsettelse av, sett fra et amerikansk ståsted? Vårt svar er: Denne krigen er en fortsettelse av USAs behov for å fungere som verdenspoliti på vegne av verdenskapitalismen og dens imperialisme, og ta kampen opp så vel mot folkelig opprør som mot den rivaliserende stalinistiske leiren. Fra amerikansk side dreier dette seg derfor om en renspikket imperialistisk intervensjon.

Vi er svorne og ubetingede motstandere av denne intervensjonen, og av hele den amerikanske politikken i Vietnam. Derfor har vi konsekvent satt kravet om umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekning av de amerikanske styrkene først.

Men selv om omfanget av den amerikanske intervensjonen ikke har noe med vår holdning til denne intervensjonen å gjøre, så er det åpenbart en nøkkel til et helt annet spørsmål som må stilles i lys av eskaleringen av intervensjonen opp til det nåværende nivå. Det er det samme grunnleggende spørsmålet som vi stilte med hensyn til Den spanske borgerkrigen: den relative betydningen av borgerkrigsaspektet og det imperialistiske aspektet i en situasjon som rommer begge deler.

Det imperialistiske elementet vi snakker om her er den direkte amerikanske militære intervensjonen. Riktignok er både russerne og kineserne innblandet, men vi må ha betydningen av slike faktorer klart for oss. Det ville være grotesk å sammenligne det sovjetiske og kinesiske engasjementet, som i hovedsak er begrenset til forsyninger med krigsmateriell, med den omfattende militære invasjonen som har til hensikt å legge landet under fremmed åk. Det ville være å gjøre det samme som stalinistiske apologeter gjorde da sovjetiske tanks tvang sin makt på Budapest og journalistene i den pro-stalinistiske pressen sammenlignet dette med CIAs innblanding eller Mindszentys innflytelse i kulissene. Også i dette tilfellet må vi bestemt avvise det sterile politiske skjemaet som underordner enhver situasjon den gjennomtrengende kald-krigs-motsetningen som finnes i bakgrunnen.

Men hva er da i skrivende stund den relative betydningen av borgerkrigsaspektet og det imperialistiske elementet i Vietnam? Vi er ikke tvil om borgerkrigselementet veide tyngst i, for eksempel, 1956. Men i 1968 vet alle at USA har overtatt det meste av den aktive krigføringen; ingen later lenger som om det amerikanske militære engasjementet bare er en hjelp til den patriotiske sør-vietnamesiske hæren som forsvarer hjemlandet sitt mot inntrengere; det er åpenbart at dette nå er "Amerikas krig".

Oversatt til vårt språk betyr dette at elementet av imperialistisk intervensjon har blitt viktigere på bekostning av borgerkrigselementet, og dette reiser spørsmålet om på hvilket tidspunkt man er forpliktet til å fastslå at det som begynte som en hovedsakelig borgerkrig, går over til først og fremst å være en imperialistisk invasjon.

To poenger med hensyn til hva slags problem vi her har for oss:

1. En avgjørelse i dette spørsmålet har aldri vært og er heller ikke nå vår viktigste prioritering, ettersom vi hele tiden, og aldri sterkere enn nå, korrekt har fokusert vårt praktiske arbeid og oppmerksomhet om å bekjempe den amerikanske intervensjonen i krigen; og ikke noe slags vedtak i denne saken ville muliggjøre større antikrigsaktivitet fra vår side eller forsterke vår antikrigslinje. Det eneste det ville få betydning for er visse aspekter av vi vi sier i propagandaøyemed i antikrigsarbeidet og hvordan vi utdyper dette. Det gjør det bryet verdt å klargjøre spørsmålet, uten av vi av den grunn skal blåse opp betydningen av det.
2. Problemet dreier seg ikke om å bestemme et nøyaktig tidspunkt for når situasjonen forvandlet seg. Ettersom opptrappingen var et kontiuum, er dette både håpløst og poengløst (som det klassiske problemet med nøyaktig på hvilket tidspunkt man blir "skallet" dersom man trekker ut ett og ett hår på sitt eget hode, eller nøyaktig når Sovjet sluttet å være en arbeiderstat).

Det meningsfylte problemet å stille opp er ganske enkelt dette: Er det på et gitt tidspunkt - nemlig akkurat nå - mulig å slå fast at endringen allerede har inntruffet, og å vise politisk at borgerkrigsaspektet ved situasjonen har blitt overskygget etter transcendert?

Dersom det er mulig, er det ikke bare fordi den kvantitative økningen i Washingtons krigsinnsats så tydelig har fått i stand den kvalitative endringen av krigen at man nå snakker om den som "Amerikas krig". En sosial test, til forskjell fra et rent militært kriterium, viser det samme bildet - et sosialt fenomen som har økt i omfang de siste par årene og som ble definitivt stadfestet av Tet-offensiven.

Vi snakker om det faktum at FNL har lykkes i å vinne så allmenn oppslutning, aktiv eller passiv, i den sør-vietnamesiske befolkningen - ikke bare "massestøtte" eller støtte fra folkeflertallet - at det vanskelig- eller umuliggjør idéen om at Saigon-regimet en gang representerer så mye som en mindre del av befolkningens foretrukne regjering i en borgerkrigssituasjon. Offensiven avslørte at denne regjeringen er en liten klikk helt uten støtte i én eneste del av folket, og hvis eksistens ene og alene skyldes USA.

Når en "fiende" kan flytte tusener av soldater inn i hovedstaden og opprette ammunisjonslagre og militære poster flere uker før et angrep, mens en stor del av befolkningen utvilsomt er klar over at noe er i ferd med å skje, men ikke én eneste mann, kvinne eller barn avslører operasjonen overfor den offisielle regjeringen, så er det ikke mulig å tro at "borgerkrig" er en egnet beskrivelse av situasjonen. Dette er et fenomen som bare kan oppstå i en befolkning som oppfatter saken som et oppgjør mellom sitt "eget" folk og en okkupant - som i Vichy-regimets Frankrike.

Tet-offensiven viste dette: den skapte ikke fenomenet; det er innlysende at det såkalte "valget" markerte en tidligere fase", for eksempel; men uansett er vi her bare opptatt av å slå fast at man har passert et brytningspunkt.

Det er ikke på noe vis nødvendig for oss å endre vår politiske analyse: Vi må bare anvende den på hva som har vist seg å være en ny etappe i utviklingen i Vietnam, den etappen der den amerikanske imperialistiske innblandingen definitivt har blitt viktigere enn borgerkrigsaspektet og er avgjørende for konfliktens karakter. Resultatet er at FNL alt synes å ha erobret den politiske makten blant det sør-vietnamesiske folket. Organisasjonen har lenge vært i en dobbelmaktsituasjon i store deler av landet; men nå virker det som om den andre maktfaktoren, den militære klikken i Saigon, best kan forstås som et quisling-regime av samme type som den franske Vichy-regjeringen under den tyske okkupasjonen. Vi hadde satt vårt håp til at en revolusjonær tredje maktfaktor skulle komme til syne før dette skjedde; nå synes det som om vi kommer til å bli skuffet.

Når situasjonen i Vietnam nå utvikler seg, blir den mer og mer lik den situasjonen som vi møtte i forbindelse med Kuba-invasjonen.

Vi er ørlite grann tilbakeholdne av én eneste grunn: Vi påstår ikke at vi kjenner alle fakta som ligger bak det raske hendelsesforløpet i Vietnam, spesielt ikke når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det fremdeles finnes revolusjonære som er mot Saigon-regimet, men som ikke av desperasjon har gått over til en eller annen grad av samarbeid med FNL; med andre ord, om det er utelukket med en bevegelse av uavhengige revolusjonære elementer eller ei. Vi vedtar ikke fakta, i særdeleshet ikke fakta som vi ikke kan vite noe om. Det er ikke forgangen historie vi diskuterer her, men en virkelighet i hurtig endring. Alt vi kan gjøre er å merke oss den retningen situasjonen utvikler seg i, og deretter anvende vår politiske analyse på den. Det er ikke nødvendig å gjøre noe mer enn det.

Dersom tilfellet FNL mer og mer nærmer seg situasjonen for Castro-regimet under den amerikanske invasjonen, så reises automatisk spørsmålet om militær støtte, på akkurat samme vis som vi diskuterte det i forbindelse med Kuba.

Dersom vi kommer til at dette definitivt er tilfellet, så får det få konkrete konsekvenser for vår politikk. Først og fremst påvirker det overhodet ikke vår revolusjonære politiske opposisjon til ethvert slikt regime, uansett hvor fremgangsrikt det er.

FNLs seier er et faktum, men en seier endrer ikke vår politiske oppfatning av organisasjonen. Vi er og blir revolusjonære motstandere av FNL som av Castros regime, og vi har ingen illusjoner i dem. Vi bekjemper glorifiseringen av FNL, slik den fremmes av en del grupper og personer som er motstandere av USAs Vietnampolitikk, og som tror at enhver opposisjon til amerikansk imperialisme innebærer ukritisk hyllest til dens ofre, og som feilaktig bruker FNL (for eksempel) som et symbol for kampen for vietnamesisk selvråderett. Slik politisk glorifisering springer av to helt forskjellige kilder: a) Bevisst stalinistiske elementer som fremmer FNLs sak fordi de mener det vil føre til kommunistisk maktovertagelse i Vietnam; b) naive, i bunn og grunn liberale elementer som identifiserer FNL politisk med anti-imperialisme, gjennom den samme uopplyste logikken som i sin tid førte til idéen om at Mao kun var en jordbrukspolitisk reformator. De overdriver den ikke-stalinistiske siden av FNL som et argument mot den amerikanske politikken, og gir dermed i praksis konseksjoner til USAs anti-kommunisme.

Å fortelle sannheten om FNL er også en politisk forberedelse til den mulige neste fasen, når kampen mot et byråkratisk -kollektivistisk regime inntar forrangen.

FNLs suksess i Vietnam skyldes ikke stalinismens tiltrekningskraft på det vietnamesiske folket, men det motsatte; det er en gave fra den amerikanske imperialismen, som igjen har vist at den arbeider hånd i hånd med sin kommunistiske rival for å overbevise et folk om at "egen" kommunistisk dominans er å betrakte som et mindre onde enn fremmed dominans, så snart valget bare står mellom disse to. Diem'ene og Ky'ene stod hardt på for med hjelp fra sine amerikanske beskyttere å eliminere revolusjonær opposisjon og demokratiske alternativer. Det er kommunistene som høster fruktene av denne reaksjonære politikken.

Men som vi har sagt tidligere, med tanke på en slik mulighet, vil heller ikke FNLs endelige seier i Vietnam innebærer slutten for det vietnamesiske folket, men bare markere begynnelsen på et nytt kapittel i kampen for sosial frihet. Det finnes minst tre åpenbare utfordringer når det gjelder konsolideringen av stalinistenes makt, dersom vi tar det for gitt at amerikanerne og klientene deres blir definitivt eliminert:

(1) Konsolideringskrisen

Enten det styret som kommer ut av krigen tar form av en "koallisjonsregjering" eller en ren FNL-regjering (forskjellene mellom disse alternativene er ikke skarpe), så vil den første krisen oppstå gjennom et oppgjør mellom det kommunistiske lederskapet og de nasjonalistiske kreftene som har blitt skjøvet over i armene deres av imperialistene.

Vi har ikke full oversikt over de kreftene som er involvert, og derfor kan vi ikke være sikre på resultatet. Men i lys av tidligere erfaringer tyder alt på at kommunistene vil være i stand til å gjennomføre den samme "salami-taktikken" mot koallisjonspartnerne som den de benyttet i Øst-Europa etter 2. verdenskrig, med konsolideringen av et monolittisk stalinist-regime som sannsynlig resultat etter at man har kvittet seg med alle sine allierte. Men det vil fremdeles på dette stadiet være rom for betydelig folkelig motstand mot den totalitære utviklingen.

(2) "Nasjonal-kommunismen"

Under enhver omstendighet vil kommunistene umiddelbart støte på problemet med forholdet til Nord-Vietnam (i lys av FNLs løfter), Kina og Sovjet. Ettersom det finnes ting som tyder på at Ho Chi Minh-regimet selv, i fravær av den militære trusselen, vil gå i nasjonal-kommunistisk retning og utvikle en uavhengighet som kan sammenlignes med Romanias, Nord-Koreas eller kanskje Jugoslavias, taler sannsynligheten for at man ikke vil bli utfordret av mer Moskva- eller Beijing-vennlige krefter. Det er større usikkerhet knyttet til relasjonene mellom en FNL-regjering i sør og Ho-regimet i nord, med tilsvarende større mulighet for en krise på grunn av slike meningsforskjeller.

(3) Den neste revolusjonen

Viktigst av alt er det at det helt sikkert vil oppstå en revolusjonær opposisjon til det stalinistiske regimet, om ikke umiddelbart etter at krigen er over og seierherrene soler seg i glansen av suksess og nasjonal prestisje, så iallfall på det neste stadiet. Et folk som har vist slik ekstraordinær standhaftighet når det gjelder revolusjonær motstand mot flere tiår med vestlig imperialisme, vil ikke stå tilbake for det polske folket med hensyn til å gi opphav til krefter som gjør opprør mot nye som gamle herrer.

Det er først og fremst én ting som kan kortslutte den revolusjonære utviklingen: fortsatt imperialistisk press fra USA, som vil bidra til at folk fremdeles ser på kommunistene som et vern mot ytre undertrykkelse. Ett av Castros sterkeste argumenter mot hjemlige dissentere er den frykten som mange fremdeles nærer mot USA, og frykten for en tilbakekomst av tysk reaksjon ble med dyktighet utnyttet av Gomulka-regimet i Polen for å bryte ned den polske revolusjonens dynamikk i 1956. De stalinistiske regimene livnærer seg av den vestlige imperialismens forbrytelser, på samme måte som reaksjonen i USA benytter seg av stalinismens forbrytelser for å roe gemyttene på hjemmebane med sin reaksjonære anti-kommunisme.

Derfor er det en forutsetning for all revolusjonær utvikling i verden at den amerikanske imperialismen og dens allierte og lakeier hindres i sitt virke; og den største inspirasjonen som kan gis til de folkene som er undertrykt av det byråkratisk-kollektivistiske systemet, er at massene i vår del av verden tar opp kampen. Vår hovedfiende står fremdeles i eget land.

Hal Draper
Berkeley
1969