Communist Review, mai 1923, vol. 4, no. 1. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
I fem år har det russiske proletariatet hatt makten. Og selv proletariatets motstandere må medgi at denne makten nå er trygt fundamentert. Det er en makt med dype røtter i det russiske jordsmonnet; den forvandler det russiske folk; den leder med jernhånd millioner av mennesker langs en steinet og vanskelig sti, en som krysses av piggtrådsperringer og er utsatt for fiendens ild; den leder dem gjennom hungerens steppeland til en forent menneskehets lysende seier. Hvordan har dette mirakelet kommet i stand, på tross av det impotente raseriet fra den borgerlige middelmådighet?
Utvilsomt er den første faktoren som har "skylden for" dette, de historiske omstendigheter som har bevitnet hvordan arbeidets slitte bataljoner har rykket fremover med mektige steg. Historien selv har skapt ekstraordinært gunstige betingelser for den russiske arbeiderklassens fremganger: et autokrati hvis djevelske organisasjon var rystet av krigen, et svakt borgerskap som fremdeles ikke var i stand til å smi imperialismens våpen, og samtidig dumt nok til å ha underminert tsarismens makt i løpet av krigen. Mektige bondemasser som ennå ikke hadde blitt vakt til patriotisme, fylt av heftig hat mot godseierne og av lengten etter å besitte den jord de arbeidet på. Dette er de omstendigheter som gjorde proletariatets seier mulig, som tillot det å folde ut sine unge vinger og stige mot sky.
Men det fantes en årsak til. Eksistensen av en jerngarde fullstendig tilegnet revolusjonen; eksistensen av et parti uten like i de store klassekampenes historie. Dette partiet var blitt herdet i illegalitetens harde skole, dets klassevilje utviklet i kampens stress, det hadde vunnet og trent sine kamerater i lidelse og savn. Skolens hardhet førte til beundringsverdige arbeidere, hvis oppgave det er å forvandle og erobre verden. For å få en klar oppfatning av hvordan dette partiet har blitt formet skal vi kaste et blikk på hovedtrekkene i dets utvikling.
Først et par ord om generalstaben. Våre motstandere benekter ikke at vi har ypperlige ledere. En av det tyske borgerskapets største ideologer, en av de nåværende mestre innenfor tysk tenkning, grev Kayserling, skriver i sin bok, Økonomi, politikk, visdom, at Sovjet-Russlands styrke bare kan forklares med dets statsmenns overlegenhet, idet de langt overgår statsmenn i alle borgerlige land. Han overdriver selvsagt. Det i seg selv er ikke avgjørende. Men det er ikke desto mindre utvilsomt at dette faktum forklarer mye. Hva er da sannheten? Hovedpoenget er et nøye valg av ledere, et valg som sikrer en kombinasjon av kompetanse, fasthet og viljenes fullstendige enhet. Med disse stikkordene ble partiets lederskap dannet. I denne forstand skylder partiet Lenin meget. Det som trangsynte opportunister kaller for anti-demokrati, konspirasjonsmani eller personlig diktatur er i virkeligheten en av organisasjonens viktigste prinsipper. Valget av en gruppe mennesker som er helt samstemte i tanken og fylt med det samme revolusjonære begjær - dette var den første forutsetningen for fremgangsrik handling. Og denne forutsetningen ble oppfylt gjennom nådeløs kamp mot ethvert avvik fra ortodoks bolsjevisme. Denne rene avvisning av kompromiss, denne evige selvrenselsen, smidde den ledende gruppen så tett sammen at ingen makt på jorden kunne dele den.
Partiets viktigste elementer flokket seg rundt disse lederne. Bolsjevismens strenge disiplin, dens jernharde fasthet, dens kompromissløse ånd, selv i perioden da den arbeidet sammen med mensjevikene, dens absolutte enhet når det gjelder politiske synspunkter og dens perfekte sentralisering - dette har hele tiden vært de karakteristiske trekk ved vårt parti. Kameratene var blindt hengivne til partiet. "Partipatriotismen", den ivrige entusiasmen i kampen mot enhver annen gruppering, enten det når var i fabrikkene, på offentlige møter eller i fengselet, gjorde partiet vårt om til en slags revolusjonær religiøs orden. Av denne grunn fremkalte bolsjevismen avsky hos alle liberalere, hos alle reformister, hos alle tolerante, vaklende og tvilende elementer.
Partiet krevde at alle medlemmene skulle arbeide blant massene, uansett omstendigheter og vanskeligheter. Det var nettopp når det gjaldt dette at vi først skilte oss fra mensjevikene. For å kunne gjennomføre vårt arbeid dannet vi kjempende enheter. De var ikke sammensatt av flinke talere, sympatiserende intellektuelle eller vaklende skikkelser som var her en dag og der den neste, men av mennesker som var rede til å gi alt for revolusjonen, for kampen og for partiet; rede til å bli fengslet og til å slåss på barrikadene, til å bære ethvert savn og bli konstant forfulgt. På det viset dannet det seg en andre konsentrisk sirkel rundt partiet vårt, dets tvers igjenom proletariske staben. Men vårt parti har aldri vært snevret inn eller begrenset av sekteriske rammer. Det må sterkt understrekes at partiet aldri har oppfattet seg selv som et mål; det har hele tiden sett på seg selv som et redskap for å påvirke massenes sinn, for å samle og lede massene. Hele kunsten med politikkens dialektikk består i å skape faste og enhetlige organisasjoner, men uten å bli en sekt som bare manøvrerer i et tomrom; den handler om å være en virkelig mobil kampstyrke som er i stand til å sette hele klassens, hele arbeidermassenes mektige apparat i sving. Historien om partiet vårt, spesielt gjennom revolusjonsårene, viser hvor tett det har fulgt stemningene blant massene. Hvem var den mest aktive revolusjonære i hæren under det gamle regimet, hele tiden utsatt for å bli hundset eller drept av offiserene? Det var bolsjeviken. Hvem var den mest utrettelige agitator og organisator? Det var bolsjeviken. Han lot ikke noen anledning gå fra seg til å påvirke massene. I tsarens duma og i fagforeningen, på arbeidermøtet og i arbeiderforeningen, i søndagsskolen og i fabrikkantinen - bolsjeviken fantes overalt; bolsjeviken trengte inn i hvert et hjørne, slik at en forfatter den gangen sa om ham at han "virket energisk". Han har aldri veket tilbake for å "virke energisk", denne bolsjeviken.
Vi må videre henlede oppmerksomheten på visse særtrekk ved partiets politikk, som bærer mye av ansvaret for de store fremganger Det russiske kommunistpartiet har hatt. I første rekke står partiets faste marxistiske grunnlag. Martov tok ikke feil når han forklarte videreføringen av proletariatets diktatur etter krisen våren 1921 med bemerkningen: "Bolsjevikpartiet har i det minste gått i Marx' skole". Det er riktig. Partiet har studert marxismen nøye. Den teoretiske prognoseringen av begivenhetene, analysen av klasseforholdene, måten å regne "i milloner" som Lenin så passende har beskrevet som politikkens essens; alt dette er i høy grad karakteristisk for lederne i vårt parti. Samtidig må et annet særpreg nevnes spesielt, når det gjelder vår leder Lenin. I våre hender har aldri marxismen vært et stivt dogme. Den var hele tiden et praktisk redskap, den er ikke ord, men ånd, den er ikke skolastikk og ikke talmudisme, men den marxistiske dialektrikkens faktiske ånd som et praktisk politisk våpen. Vi besitter marxistisk lærdom, men ingen marxistiske fordommer. Vi har et beundringsverdig redskap, og det er vi som kontrollerer det, ikke motsatt. Og denne levende revolusjonære marxismen er virkelig i stand til å levere mirakler.
Dette gir forklaringen på partiets ekstraordinære taktiske smidighet. Politiske feil oppstår nesten alltid fordi man benytter metoder som er velegnet under visse betingelser, men skadelige under andre. Den manglende evnen til å gripe en konkret situasjon er årsak til de fleste politiske feil. Og det er nettopp når det gjelder å oppfatte en konkret situasjon at vårt parti utmerker seg. Partiet har forstått hvordan man må utvise den ytterste tålmodighet når man har å gjøre med massenes feil og naivitet. Vi behøver bare å tenke tilbake på dagene etter Februarrevolusjonen, da vi med tålmodighet måtte forklare så mange ting, og måtte gå så forsiktig frem for å vinne massene over til vårt standpunkt. Men partiet har ikke bare vist sin evne til tålmodighet, men også for modig, resolutt og hurtig aksjon. Oktoberrevolusjonen var et godt eksempel på det. På det tidspunktet sendte historiens gang en virvelvind mot partiet. Det var ikke annet det kunne gjøre enn å kaste seg ut i det frådende havet og komme seg ut av det igjen på en kjempebølge. Den minste feilsteg ville ha fått fatal utgang. Det var påkrevet med ubegrenset mot, frekkhet og resolutthet; partiet kastet seg ut i malstrømmen og kom ut av den igjen med makten i sine hender.
Partiet har vist seg i stand til å tilpasse kursen etter øyeblikkets krav. Ingenting er mer instruktivt enn dets politikk i så henseende. Dersom vi minnes hvordan Det russiske kommunistpartiet utnyttet støtten fra det sosialrevolusjonære partiet og hvor raskt det styrte sin egen skute, statsskuta, ut av krigskommunismens farvann og inn i den nye økonomiske politikkens, så er disse to eksemplene tilstrekkelig for å vise partiets taktiske smidighet, som kombinerer fullstendig realisme med en klar oppfatning av det sluttmål som det sikter mot.
Det er ikke mulig for arbeiderklassen, så lenge kapitalismen hersker, å utdanne seg seg selv i den grad at den kan ta over ledelsen av samfunnet. Under kapitalismen er arbeiderklassen lagt i lenker og undertrykt. For å kunne reise seg, må den bryte ned det kapitalistiske skallet som kapsler inn samfunnet. Den kan ikke trene sine tropper, bevise sin organisasjonsevne og ta ledelsen i samfunnet før diktaturets periode. I løpet av denne perioden utvikler arbeiderklassen sin sanne natur, slaven forvandles til skaper og herre. Dette gigantiske arbeidet stiller meget store krav til massene og deres fortropp. Vårt russiske kommunistparti kan være stolt av det som er oppnådd. Det har frembragt sine generaler og sine soldater, sine adminstrative tropper, sine kimer til åndelig kultur og økonomisk oppbygging. Dets unge generasjon kommer rett inn i det gigantiske laboratorium som sovjetstaten er. Etter den forferdelige borgerkrigen, etter hungersnøden, beveger det store røde landet seg fremover i triumf, og dets seiersbasun kaller på arbeiderne i hele verden, på slavene i koloniene, på kuliene, om å ta opp den endelige kampen mot kapitalen. Fremst i de utbyttedes talløse hær går en mektig tropp, deres ansikter og kropper full av arr, deres faner gjennomhullet av kuler og revet opp av bajonetter. Dette er den troppen som leder fremrykningen, de andres veiviser og rådgiver - det er Russlands kommunistiske parti, den proletariske revolusjonens jerngarde.
Sist oppdatert 6. august 2007