5. desember 1922. Her etter Åsmund Egge og Vadim Roginskij (red.): Komintern og Norge. DnA-perioden 1919-1923. En dokumentasjon. Unipub forlag 2006. Gjengitt med velvillig tillatelse fra forlaget og Åsmund Egge.
Kamerater! Som derer alle vet hersker det en temmelig alvorlig krise i Det norske Arbeiderparti. Denne krisen kommer til uttrykk i eksistensen av to fraksjoner. Begge fraksjonene kjemper mot hverandre, og en av dem har også et mindre godt forhold til Internasjonalen. I det minste foreligger ulike saker og kjensgjerninger som synes å være symptom på en krise i forholdet mellom Det norske Arbeiderparti og eksekutiven.
Jeg vil først karakterisere begge de norske fraksjonene generelt. Disse fraksjonene har temmelig dype historiske røtter, og man kan bare forstå dem hvis man kjenner historien til Det norske Arbeiderparti. Den første strømningen, som nå har flertall i det norske partiet, kan man beskrive som en strømning med delvis syndikalistiske, delvis reformistiske tendenser. Forekomsten av slike tendenser i Det norske Arbeiderparti kommer til uttrykk i følgende underordnete tendenser. For det første i føderalisme. Den syndikalistiske tradisjonen har føderalistiske tendenser som følge. Tidligere, da kameratene som representerte denne tendensen kjempet mot den sosialdemokratiske retningen, var denne syndikalistiske føderalismen så å si et instrument for å ødelegge den gamle sosialdemokratiske organisasjonen. Det var et sentralisert sosialdemokrati og en sentralisert fagorganisasjon., og videre den revolusjonære opposisjonen og særlig opposisjonen i fagbevegelsen. Denne opposisjonen baserte seg på det føderalistiske prinsipp. Man kan også si at noen av de ledende kamerater i denne fagopposisjonen var elever av den amerikanske retningen I.W.W., en revolusjonær føderalistisk retning. Denne læren til I.W.W. har de overført til Norge, og man kan ikke si at det den gang var noe prinsipielt uriktig. Tvert imot. Det var et temmelig godt instrument for å desorganisere den gamle organisasjonen og for å erobre viktige strategiske punkter innen fagbevegelsen i Norge.
Men de samme føderalistiske tendensene - så vel som fortsettelsen av disse tendensene - er virksomme også nå som flertallet tilhører vårt parti, dvs. den revolusjonære retningen, og nå som sosialdemokratene allerede er fullstendig beseiret og slått. Disse føderalistiske prinsippene er naturligvis i den nåværende epoken allerede forvandlet til sin motsetning og er derfor naturligvis feil. Men én retning i partiet begår denne feilen.
Det andre kjennemerket til denne retningen ligger i fremhevelsen av den faglige kampen og i understrekningen av fagbevegelsen overhodet. Man kan også lett forestille seg hvorfor det er tilfelle. Størstedelen av partiet er utgått fra denne fagopposisjonen. Ut fra dette grunnlaget har våre krefter vokst, og derfor er det forståelig at fagbevegelsen også nå blir ansett som det primære.
Dette er disse kameratenes teoretiske standpunkt. Dermed kan man også forklare den helt spesielle og helt originale partistrukturen. Inntil nylig, og også nå, baserer vårt norske broderparti seg på fagforeningene. Fagforeningene har gått inn i partiet en bloc, og derfor foreligger den enestående tilstand at det i det kommunistiske partiet også finnes ikke-kommunister. Dette kan man forklare med hele historien til den norske bevegelsen.
Det tredje kjennetegnet er tendensen til en løsrivelse av politikken i sin alminnelighet fra den parlamentariske politikk. Man kan også lett forstå det ut fra partiets generelle historiske utvikling. Hvis det primære ligger i den faglige kampen, hvis fagforeningene viser seg som de primære organisasjonene, så kan en slik tilstand naturligvis teoretisk og logisk basere seg på en slik tendens, som i større eller mindre målestokk representerer det syn at økonomien ligger på én hylle, mens politikken befinner seg på en annen hylle.
Dette standpunktet er absolutt uriktig. Vi vet alle at politikken bare er økonomiens konsenterte uttrykk. Men likevel finnes en slik tendens innenfor denne strømningen jeg nå behandler.
Så til punkt fire, også et karakteristisk trekk ved denne tendensen. Det er nemlig den manglende evne til å manøvrere. Denne manglende evne blir teoretisk begrunnet med svært revolusjonært klingende fraser. Man sier f. eks. at man må en rettlinjet proletarisk politikk. Man trenger ikke inngå kompromisser, man skal bare gå rett frem. Man trenger ikke utnytte de eksisterende motsetningene innenfor borgerskapet osv.
Dette lyder veldig revolusjonært. Men i virkeligheten kan man etter mitt syn forklare denne foreteelsen på følgende måte: Den nevnte retningen forestiller seg den kapitalistiske ordningen, hele det kapitalistiske systemet, som noe gitt og fast. Innenfor rammene til dette systemet eller denne ordningen representerer man spesifikke arbeiderinteresser og bryr seg overhodet ikke om andre sjikt som man hadde kunnet utnytte som hjelp i kampen for å ødelegge det kapitalistiske systemet. Og denne originale forestillingen, som overflatisk sett virker svært revolusjonær, baserer seg i virkeligheten etter mitt syn på en temmelig reformistisk forestilling om utviklingens gang. Naturligvis hevder jeg ikke at alle disse tankene finnes hos kameratene innenfor denne retningen. Men den saklige analysen av alle disse foreteelsene i sammenheng med analysen av andre spørsmål og andre taktiske problemstillinger understøtter mitt syn.
Den andre retningen i partiet, den andre fraksjonen, baserer seg historisk sett på utviklingen til ungdomsbevegelsen. Mens den første retningen baserte seg på de gamle fagforeningene og spesielt på den faglige opposisjonen som eksisterte innenfor rammen av de gamle fagforeningene, så bygger den andre strømningen på ungdomsbevegelsens grunnlag. Spesielt under krigen utviklet ungdomsbevegelsen seg til en ytterliggående revolusjonær bevegelse. Det karakteristiske trekket ved denne taktiske orienteringen, når vi nå sammenligner den med den første fraksjonens orientering, er en mye sterkere betoning av nødvendigheten av politisk kamp. Mens den første strømningen har en viss apolitisk tendens, understreker den andre fraksjonen viktigheten av politikken og erobringen av politisk makt. Man også si at ut fra et marxistisk synspunkt er denne fraksjonen mer ortodoks marxistisk og beskjeftiger seg i større omfang med den marxistiske lære. I vår parlamentsgruppe har til å ingen av retningene hatt ledelsen. Men av ulike grunner, etter mitt syn spesielt fordi revolusjonær parlamentarisme er noe helt nytt i Norge, har denne strømningen begått forskjellige, delvis store feil i sin parlamentariske virksomhet. Disse feilene er på sin side blitt sterkt kritisert av eksekutiven, og vi kan ikke benekte dem.
Den samlede situasjonen i partiet er altså: I den første fraksjonen finnes ulike elementer, enkelte av dem med syndikalistiske tendenser, andre med reformistiske tendenser. Og den tredje tendens innenfor den første fraksjonen forener mange ganger på en ganske original måte den reformistiske eller til reformisme tenderende ånd med det syndikalistiske hylster.
Den andre fraksjonen er heller ikke på noen måte homogen. Det finnes kamerater i den som kan betegnes som meget gode marxister, men det finnes også noen opportunistiske elementer. På denne måten er det mulig at den første strømningen svært ofte bekjemper den andre retningen, objektivt betraktet fra et reformistisk standpunkt, men likevel med en revolusjonær fraseologi. Hele komplekset av forskjellige strømninger, tendenser, grupperinger og undergrupperinger innen vårt norske parti er altså ganske vanskelig å karakterisere med få ord. I dette ligger etter mitt syn hele vanskeligheten ved problemet. Men i det store og det hele er disse fraksjonene slik jeg nå har beskrevet dem. Flertallet [i partiet og] i partiledelsen tilhører nå den første fraksjonen. Og forskjellige taktisk-politiske feil og også teoretiske feil som tjener som basis for ulike taktiske feil, har i mange tilfeller funnet sine konkrete uttrykk.
Jeg vil gjerne si noen ord om disse konkrete feilene. Først spørsmålet om føderalisme! Denne føderalismen har funnet sitt særlig krasse uttrykk i partiets forhold til Den kommunistiske internasjonale. Vi er på vei mot stadig sterkere sentralisering. Vår kongress har allerede fattet en beslutning i organisasjonsspørsmålet, den har tatt et skritt som fullstendig klart uttrykker vår tendens til stadig sterkere sentralisering. Dette er synet til nesten alle delegasjonene, nesten alle broderpartiene. Men synet til vårt norske broderparti er annerledes.
Da vi hadde en konflikt mellom det norske partiet og eksekutivkomiteen, trykte hovedorganet til vårt norske broderparti en offisiell meddelelse som skulle klarlegge standpunktet til ledelsen i det norske broderpartiet. Denne offisielle meddelelse skulle klarlegge hvordan forholdet til de nasjonale seksjonene i Den kommunistiske internasjonale er til hele Internasjonalen. Denne artikkelen inneholdt forskjellige svært krasse formuleringer som klargjorde for oss hvordan vårt norske broderparti forholdt seg til Den kommunistiske internasjonale. Ved én anledning under konflikten skrev hovedorganet til Det norske Arbeiderparti, Social-Demokraten, følgende: "Det er beklagelig at en internasjonal organisasjon griper inn i en indre partistrid, slik som Den kommunistiske internasjonale har gjort i den foreliggende saken." Hva betyr det? Det betyr at det norske broderpartiet betrakter det som en beklagelig foreteelse når eksekutivkomiteen til Den kommunistiske internasjonale blander seg inn i partiets indre anliggender. Denne formulering er så krass som den kan bli.
På et annet sted i den samme erklæringen i det norske hovedorganet heter det: "En bestemt fraksjon har forsøkt å spille eksekutivkomiteen ut mot indre norske partianliggender, og gjennom dette oppnådd at Internasjonalens autoritet undergraves."
Av disse linjene kan man lese at man vil beklage det hvis på noen måte en del av partiet appellerer til Internasjonalen. Det er altså et ganske klart standpunkt, og dette klare standpunktet kan man formulere slik: Den kommunistiske internasjonale kan fatte ulike beslutninger, og kongressen kan binde seg til disse beslutningene osv. Men Den kommunistiske internasjonale får ikke lov til å blande seg inn i partiets indre anliggender. Dette er anvendelse av den reneste føderalisme innen vår kommunistiske internasjonale organisasjon, og denne føderalismen blir overhodet ikke kritisert. Vi vil naturligvis protestere sterkt mot dette.
Eller et annet tilfelle:
Vår kommisjon har flere ganger innbudt de norske kameratene, og vi har også stilt ulike spørsmål til de norske kameratene. Blant disse spørsmålene har vi ganske skarpt stilt spørsmål om forholdet mellom det norske partiet og Den kommunistiske internasjonale og enkelte norske kamerater som har tatt større eller mindre reservasjoner. Man har uttrykt tvil om Den kommunistiske internasjonale virkelig så å si "brutalt" bør blande seg inn i de indre forhold i de nasjonale seksjonene.
Så har vi en meget beklagelig sak, en sak som har sammenheng med vår nåværende kongress. Det er den såkalte Tranmæl-saken. Vi har allerede tidligere hatt forskjellige misforståelser og mindre konflikter mellom den norske ledelsen og eksekutiven. Vi ba derfor om at den mest fremtredende representanten for den retningen som har flertall i den norske partiledelsen, skulle sendes til denne kongressen. Tre ganger har vi gitt uttrykk for dette ønsket overfor det norske partiet. Først sendte Zinovjev et telegram, så eksekutiven, og så eksekutiven enda en gang, etter at de norske delegatene hadde ankommet hit. Mot vårt ønske, som helt offisielt ble fremsatt av eksekutivkomiteen for Den kommunistiske internasjonale, vegret flertallet i ledelsen og Tranmæl personlig seg mot å komme til kongressen. Man hadde naturligvis forskjellige grunner, tekniske grunner, indrepolitiske grunnner og ulike andre. Denne saken kan vi imidlertid ikke på noen måte betrakte som en normal sak. Vi har også en presedens i denne retningen, nemlig vårt forhold til det franske kommunistpartiet. Som dere vet, har til slutt en av lederne for flertallet i det franske kommunistpartiet, kamerat Cachin, likevel kommet til kongressen. Tranmæl-saken er unik i denne sammenhengen. Etter gjentatte anmodninger, etter ulike brev, tilskyndelser og krav fra eksekutivens side om å sende partiets mest fremtredende representant hit, er ikke denne anmodningen blitt imøtekommet, noe som har tilspisset situasjonen betydelig.
Alle disse sakene har sin prinsipielle grunn. Det er naturligvis ikke bare kameerat Tranmæls personlige skyld, men uttrykk for hele den politiske atmosfæren og hele den politiske orienteringen som til nå dessverre har hatt flertall i det norske partiet, kanskje ikke blant arbeidermassene som tilhører det norske partiet, men i partiinstansene, og der helt og absolutt. Det er denne føderalistiske tradisjonens uttrykk. Og nettopp i det at denne føderalistiske tradisjonen har så dype røtter, ligger vanskeligheten ved problemet. Derfor skal vi med stor tålmodighet forsøke å overvinne denne krisen for å utrydde denne taktiske politiske orienteringen.
Den samme tendens til uoverensstemmelse med Den kommunistiske internasjonale har også kommet til uttrykk i at ulike direktiver fra Den kommunistiske internasjonale ikke er blitt oppfylt eller rettere sagt at gjennomføringen av disse er blitt utsatt. Det gjelder for det første spørsmålet om partiorganisasjonen. Av det som jeg allerede har sagt tidligere, går det ganske klart frem at vi må reorganisere partiet. Man må under de nåværende forhold ha et fullstendig sammensveiset parti, og et parti er ikke slik sammensveiset når det også består av ikke-kommunister som sammen med andre kamerater helt automatisk har gått inn i partiet. Da kamerat Zinmjev første gang var i Halle som representant for eksekutivkomiteen for Den kommunistiske internasjonale, ble det derfor inngått en "avtale" - selvsagt avtale i anførselstegn - med representanter for det norske broderpartiet og kameerat Tranmæl personlig, om at partiet måtte reorganiseres. Siden den gang har det gått svært lang tid, og reorganiseringen av det norske partiet foregår bare svært langsomt. Hittil er denne oppgaven ikke gjennomført. Naturligvis innvender man at det er svært vanskelig i Norge: De norske transportforholdene er dårlige, den økonomiske situasjonen til det norske partiet er dårlig, det hersker gamle tradisjoner og så videre. Vi erkjenner alle disse vanskelighetene, men vi har stilt de norske kamerater overfor to eksempler fra det russiske partilivet. Vi har nemlig også i Russland gjennomført to store reorganiseringer: l) utrenskningen i vårt parti og 2) reorganiseringen av vår fagorganisasjon. Og vi gjennomførte begge i løpet av få måneder. Vi har ekskludert 170.000 medlemmer fra partiet. Det var et meget vanskelig arbeid, som strakte seg over enorme strekninger i Sovjet-Russland. Og likevel gjennomførte vi dette arbeidet i løpet av få måneder. Så reorganiseringen av fagorganisasjonen! Etter at vi hadde begynt den såkalte nye kurs, vår nye økonommiske politikk, innså vi straks at den tidligere tilstanden i vår fagorganisasjon, hvor alle fabrikkarbeiderne helt automatisk tilhørte fagforeningen, var uholdbar under den nye økonomiske politikk. For det er klart at den nye økonomiske politikk og dermed veksten i de private fabrikkene ikke krever en slik automatisk, men mer en organisk sammenslutning av alle medlemmene i fagforeningene. Også dette store organisasjonsarbeidet, som har stilt vår fagorganisasjon på et fullstendig nytt grunnlag og som betyr en fullstendig reorganisering av alle fagforeningene, gjennomførte vi løpet av noen måneder. Og våre fagforeninger teller noen millioner medlemmer. Dessuten hadde vi også et fullstendig ødelagt transportvesen, dårlige finanser, sult, osv., osv. Til tross for dette gjennomførte vi begge disse reorganiseringene på forholdsvis kort tid. Ut fra dette spør vi våre norske partikamerater:
Hvorfor kan ikke også dere øke tempoet i deres reorganisering, hvorfor kan dere ikke raskere utføre dette absolutt nødvendige arbeidet, som alle er enige i er nødvendig? Under forskjellige skarpe diskusjoner har vi til og med betegnet denne opptredenen til de norske kameratene som en ubevisst sabotasje av beslutningene til Den kommunistiske internasjonale. Jeg vil ikke bruke så harde uttrykk her, men det er klart at saken trekker for lenge ut, og derfor stiller vi i vår resolusjon krav til det norske partiet om å fremme reorganiseringen av partiet så raskt som mulig og gjennomføre den på kortest mulig tid.
Så til spørsmålet angående partinavnet. Det er nesten komisk at nettopp flertallet i partiet, som er syndikalistisk farget, har dratt ut spørsmålet om navneendring. Formelt er saken slik at allerede den II. kongress til Den kommunistiske internasjonale besluttet å stryke alt sosialdemokratisk. Vi har siden den gang allerede skrevet flere brev til det norske broderpartiet, men selv om det alt har gått omtrent to år, er de gamle navnene der fortsatt. Dere har hørt, kamerater, at kamerat Meyer fra denne talerstolen har erklært at navnespørsmålet bare er en bagatell. Men hvordan ser vi på denne saken? Vi har allerede flere presedenssaker med navnene,jeg husker den italienske saken, den franske og nå Vella-saken i det italienske partiet. Og vi vet svært godt hvilken verdi denne navnebetegnelsen har, og det vet også våre fiender svært godt. Jeg siterer fra organet til høyresosialdemokratene i Norge, fra Arbeider-Politiken, hvor det er følgende å lese i en artikkel fra 8. september i år: "Social-Demokraten, dette blad hvis navn allerede er nok til aa vise forvrøvlingen innen det kommunistiske parti i Norge". Det betyr: Social-Demokraten er et uttrykk for forvirringen innen Norges Kommunistiske Parti. Høyresosialdemokratene betrakter altså helt riktig ordet sosialdemokraten som uttrykk for en forvirring i vårt norske broderparti. Derfor foreslår kommisjonen å få ordnet navneendringsspørsmålet på kortest mulig tid. For dette er for oss ingen ubetydelighet, men en betydelig politisk sak.
Jeg går videre over til et ganske viktig taktisk spørsmål, til spørsmålet om den generelle taktikk. Det er, som jeg allerede har sagt, en meningsforskjell mellom to fraksjoner. Motsetningen mellom disse fraksjonene kan man formulere på følgende måte. Den første fraksjonen, flertallsfraksjonen, hevder: Vi er et ekte proletarisk parti, vi må føre klassekamp mot hele borgerskapet. Vi er mot manøvrering osv. Den andre fraksjonen, mindretallet, som personlig blir representert av kamerat Scheflo sier: Vi må naturligvis kjempe mot hele den kapitalistiske ordningen, men vi må skille mellom ulike deler av borgerskapet, særlig mellom storkapitalister og storbønder og ulike sjikt av bondestanden. Eksekutiven har støttet den andre retningen politisk, og jeg vil som følge av dette også her forsvare denne retningen.
Da dette spørsmålet spiller en temmelig stor rolle i Norge, har vi tatt det opp i vår resolusjon. Hvis vi antar at vi bare har å forsvare de faglige interessene til arbeiderklassen, og at vi ikke trenger å bekymre oss om de store sjiktene av det arbeidende folk som en reserve som vi må utnytte under revolusjonen, så er holdningen til den første retningen fullstendig rettferdiggjort. Men saken står ikke slik i Norge. Der finnes det allerede tilløp til fascisme. Vi krever at vårt parti skal settte den sosialistiske omforming av samfunnet som mål, altså revolusjonen. Det er sterke motsetninger mellom de ulike sjiktene i borgerskapet. En del av bøndene stemmer allerede på oss, en annen del - de rike bøndene - blir dominert av et borgerlig-radikalt parti. Det er absolutt nødvendig at vi stadig utvider vår basis. Det betyr ikke at vi skal trekke disse bøndene inn i vårt parti, men at vi skal dra nytte av dem i vår manøvreringskamp mot hele den kapitalistiske ordningen. Vi skal på ingen måte være tilfreds med slike sjikt som allerede er for oss, men vi skal føre en politikk som fører til at Venstrepartiet, som både er et borgerlig-radikalt parti og et bondeparti, blir splittet. Vi skal føre en politikk som trekker også de sjiktene av bondestanden som er for borgerskapet over på vår side. Dette er vår plikt. Det er ingen synd mot marxismen, men en praktisk anvendelse av den marxistiske lære på dagens situasjon i Norge.
Dette spørsmålet spiller en temmelig stor rolle. Vi har i diskusjonene som vi har hatt med de norske kamerater i kommisjonen, alle merket at dette spørsmålet spiller en virkelig stor politisk rolle i Norge. Derfor skal det bli slått fast i vår resolusjon.
Men på den annen side må vi stadig gjenta overfor kameratene fra retningen til Scheflo at de i deres parlamentariske virksomhet på tross av en i alminnelighet helt riktig politisk kurs, likevel har gjort noen store feil. Den største feilen parlamentssgruppen har gjort, var godtakelsen av tvungen voldgift. Våre kamerater har under en konflikt mellom arbeiderne og industriherrene stemt for tvungen voldgift i parlamentet. Den store makt, makten i kapitalistklassens hender, ble altså sanksjonert av våre kamerater. Det fantes forskjellige begrunnelser for det. Saksforholdet var temmelig komplisert. Kameratene mente at man med en slik lovformulert voldgift kunne motvirke en forverring av arbeiderklassens situasjon. Men objektivt sett var det en stor feil. Og spesielt stor var feilen fordi det i Norge eksisterer en gammel tradisjon for skarpt å bekjempe denne saken. Jeg husker f.eks. at det for noen år siden i Kristiania til og med ble proklamert en generalstreik mot tvungen voldgift. Derfor må vi enda en gang si at det var en feil, vi må ikke la være å si det. Men samtidig må vi si at utnyttelsen av de eksisterende motstridende kreftene innen borgerskapet er riktig, er absolutt marxistisk og kommunistisk.
Jeg går over til spørsmålet om tidsskriftet Mot Dag. Kamerat Zinovjev og også kamerat Meyer i en annen sammenheng har allerede snakket om det. Det er en gruppe kommunistiske akademikere, og dertil en lukket gruppe. [Ledelsen av den har en fraksjon som etter vår oppfatning inntar en taktisk uriktig posisjon. Man må søke å finne en eller annen utvei. Organisatorisk sett består gruppens feil i at den er en lukket gruppe.] Det betyr at et nytt medlem bare kan opptas med samtykke fra de allerede eksisterende medlemmene av denne gruppen. Vi vet allerede at alle slike gruppperinger alltid er opphav til nye fraksjoner. Og da denne fraksjonen har orientert seg taktisk galt allerede i starten, må kongressen, må Den kommunistiske internasjonale, bekjempe denne gale tendensen og også treffe noen organisatoriske tiltak.
Kommisjonen har i dette spørsmålet enstemmig besluttet følgende: Gruppen får ikke eksistere som en lukket gruppe, noe som selvfølgelig ikke betyr at det overhodet ikke kan eksistere noen akademisk gruppe. Likevel får den bare eksistere som en åpen gruppe, slik at enhver kommunistisk student kan tilhøre den, og slik at den så å si utgjør en åpen kommunistisk studentcelle.
Men hva gruppens tidsskrift angår, så har vi besluttet at det ikke kan eksistere som et løst tidsskrift som ikke er underlagt partiet. Vi har i kommisjonen sitert ulike artikler fra dette tidsskriftet, f. eks. en artikkel av tidsskriftets redaktør, som betegner hele vårt tyske broderparti som en intellektuell klikk. Naturligvis kan man ikke finne seg i det, og spredningen av slike "falske rykter" om våre kommunistpartier er selvsagt helt uttillatelig.
I vårt første utkast har vi skissert to eventualiteter; enten å innstille dette tidssskriftet eller omforme det til et partitidsskrift. De norske kameratene har uttrykt at de bare er for det andre alternativet, og vi har gitt dem denne konsesjonen.
Nå kommer jeg til den kommunistiske presse og hovedorganet. Vi ønsker bare å si følgende om innholdet: De norske kameratene må i pressen og i sitt hovedorgan gjennomføre det som allerede har blitt besluttet på tidligere kongresser i Den kommunistiske internasjonalen. Til og med i sitt ytre ser Social-Demokraten helt spesiell ut. Hva innholdet angår, så kan vi der lese alt mulig, man diskuterer alt og det finnes nesten ingenting som representerer en fast politisk linje. Man diskuteerer forholdet til Internasjonalen, beslutningene til partiledelsen, man diskuterer alle spørsmål, det foregår en permanent diskusjon. Diskusjon er en bra ting, men man får ikke overdrive det slik. Partiorganisasjonen skal gjennomføre en bestemt, skarpt avgrenset politikk. Man finner ingen spor av dette i hovedorganet til vårt norske broderparti. Derfor skal vi nok en gang fremheve at hva vår norske presse anngår og også ikke minst med hensyn til hovedorganet, skal beslutningene til Den kommunistiske internasjonale og de tidligere kongresser gjennomføres.
Nå to "personlige" saker.
Det er to kamerater i Norge det er strid om i partiet, noe som også kom til utttrykk i møtene i vår kommisjon, der de norske kameratene deltok. Det er kameratene Karl Johanssen og Halvard Olsen.
Den første saken består i følgende: Karl Johanssen er et helt nytt partimedlem. Tidligere var han en borgerlig journalist. Senere ble han partimedlem, og som det satte han straks i gang en offensiv mot Den kommunistiske internasjonale. Det foreligger nå følgende enestående situasjon at en forhenværende borgerlig journalist er en av de ivrigste medarbeiderne i hovedorganet til vårt broderparti. Han skriver artikler som i det store og hele er skarpt rettet mot Den kommunisstiske internasjonale. Vi betrakter denne herren som en agent innenfor vår krets, som et agentur for borgerskapet i vårt norske broderparti. Vi har allerede en gang besluttet å eventuelt ekskludere denne herren - eksekutiven gjorde det i form av en eventualitet. Nå foreslår vi for landsmøtet å ekskludere han for godt. De norske kamerater har fremholdt for oss at det er en personlig sak som ikke landsmøtet bør avgjøre. Når vi imidlertid ser på hele situasjonen, kamerater, så har vi på ulike ommråder avdekket slike tendenser som når de summerer seg opp, må anses som svært farlige foreteelser. Spesielt farlig er slike foreteelser som utgjør et direkte agentur for borgerskapet innenfor våre rekker. Vi har allerede sett det i det italienske spørssmål, så i det franske og nå igjen her blant de norske kamerater. Ut fra hele vår rike erfaring ber vi om at denne fyren må bli ekskludert.
En annen sak er tilfellet Halvard Olsen. Halvard Olsen er en gammel arbeider, en gammel partifunksjonær. Til nå har han vært en svært trofast kamerat, men han har virkelig begått meget store feil. På landsmøtet til Jern- og Metallarbeiderforbundet i Norge brøt han partidisiplinen. Han avga sin stemme mot kandidaturet til vårt norske broderparti og for syndikalisten og høyresosialisten, og han kom med forskjellige uttalelser på dette landsmøtet som på ingen måte kan betegnes-som kommunistiske. Partiet har ekskludert han, men vi vil her følge samme politikk som i den tsjekkoslovakiske saken. Vi skiller mellom den borgerlige journalisten, Karl Johanssen, og arbeideren, kamerat Halvard Olsen. Vi vil fortsatt gi ham muligheten til så å si å forbedre seg. Derfor synes vi det er riktig å ta denne kameraten inn igjen i våre rekker. Det betyr imidlertid på ingen måte at vi vil tolerere flere feil og dumheter fra han. Eksekutiven vil ekskludere han hvis han til stadighet gjentar de tidligere feil. Men vi har håp om at han vil forbedre seg. Derfor foreslår vi i kommisjonens navn å bringe denne saken i orden ved at vi tar kamerat Halvard Olsen inn igjen i våre rekker. Eksekutiven vil så senere treffe sin avgjørelse, alt etter hva denne kameraten kommer til å gjøre senere.
Kamerater,jeg leser nå etter denne beretningen resolusjonsutkastet i det norske spørsmål for dere. Dette utkastet har blitt godkjent av kommisjonens medlemmer. Vi har i dette utkastet helt og holdent eliminert alle personlige spørsmål. Det jeg nå har fortalt dere om Tranmæl-saken osv. har vi fullstendig utelatt fra denne resolusjonen. Vi har her gitt meget store konsesjoner til de norske kamerater med hensyn til det som angår reorganiseringen av partiet, fristen for navneendring av våre partiaviser osv. Derfor kan vi håpe at denne resolusjonen blir enstemmig vedtatt, og at vi med denne resolusjonen vil være i stand til å hjelpe med å overvinne krisen i vårt norske parti.
Sist oppdatert 25. januar 2008
[email protected]