Bukharin skrev denne brosjyren som en serie artikler for Klassekampen da han oppholdt seg i Oslo (Kristiania) i 1915-1916. Utgitt av Norges Sosialdemokratiske Ungdomsforbund i 1918. Språket revidert av Frans-Arne Stylegar.
Den foreliggende brosjyre er sammensatt av en del artikler som har vært offentliggjort i Klassekampen. Jeg har her forsøkt å skildre grunntrekkene i den nye epoke så vel som grunntrekkene i den proletariske taktikk som fremkalles ved denne epokens eiendommeligheter. Som det vil forstås, er spørsmålene som hører hit ingenlunde blitt uttømmende behandlet. I brosjyreform ville dette være umulig, Hva jeg har tilsiktet er nemlig å gi en skisse av problemene og deres løsning, en skisse som kunne levere de tenkende arbeidere de nødvendige orienteringstråder. Har jeg oppnådd det, så er dermed min oppgave oppfylt.
Jeg bringer på dette sted min varmeste takk til min venn, partifelle Arvid Hansen, som har besørget oversettelsen av brosjyren.
Boken tilegnes Elsa Höglund.
Zürich, i november 1916,
Det viktigste for opprettholdelsen og utviklingen av det menneskelige liv er produksjonen. Uten vareproduksjon kunne det menneskelige samfunn ikke eksistere et øyeblikk. Men i det kapitalistiske samfunn tilhører forvaltningen av produksjonen ikke dem som produserer produktene, men dem som intet gjør, men i kraft av sin formue, sin kapital tilegner seg produktet. Men hele verdensborgerskapet er spaltet i forskjellige grupper, og disse forskjellige grupper har hver sine særlige mektige organisasjoner, statene, Derfor er ethvert kapitalistisk fedreland i virkeligheten intet annet enn den sosiale (ikke sosialistiske!) økonomi som står under borgerskapets kommando og som begrenses ved statsorganisasjonens rammer. Slik er det - det gjentar vi - i ethvert kapitalistisk samfunn. Men tross det finner vi en stor forskjell mellom de tilstander som rådet for f. eks. 30-40 år siden og de som nå blir å betegne som karakteristiske.
Tidligere var det den enkelte arbeidsgiver som ganske tilfeldig kastet sine varer på markedet. Men nå er han nesten forsvunnet eller spiller en underordnet rolle.
Den kapitalistiske utvikling har ødelagt de mindre bedriftene, forvandlet deres innehavere til proletarer og slynget deres kapitaler i hendene på de store arbeidsgiverne. Middelstanden og småproduksjonen er gått til grunne, eller er i ferd med å bukke under; i deres sted er stordriften oppstått. Nedgangen i konkurrentenes antall og den samtidige tilspissingen av konkurransekampen førte til gjensidig "forståelse" mellom kapitalistene og til opprettelsen av kjempemessige arbeidsgiverorganisasjoner som har til formål å hevde monopolprisene og i fellesskap bekjempe arbeiderklassen. Det er syndikatene, kartellene, trustene. På denne måten ble enkeltarbeidsgiveren til en forbundsarbeidsgiver, han ble medlem av en mektig klasseorganisasjon av borgerskapet. Det er naturligvis ikke bare i industrien vi finner denne prosess, men også i handelen. Men særlig viktig er den på kredittens område. De store bankene har fullstendig utkonkurrert de mindre kredittanstalter eller gjort dem fullstendig avhengige. Og på samme måte som stordriftsbesitterne i industrien er kommet til gjensidig forståelse og har opprettet industriforbund, så har det på bankvirksomhetens område dannet seg de såkalte bank-konserner, dvs. overenskomster mellom de store bankene om felles ledelse av de forretningsmessige operasjoner. Disse operasjoner går for størstedelen ut på finansiell understøttelse av industrien. Jo mer stordriften utvikler seg, desto mer kjempemessige kapitalsummer trenger man til utvidelse av bedriftene eller til opprettelse av nye. Man kan nesten intet gjøre hvis man bare har egen kapital. Men aksjeselskapets form setter storborgerne i stand til også å utnytte de mindre kapitaler, idet disse siste forener seg til store summer i hendene på et aksjeselskap. Den samme form har også befordret den finansielle understøttelse av industrien fra bankenes side. Den for utvidelsen av de gamle bedrifter eller for opprettelse av nye nødvendige kapital blir mer og mer levert av bankene gjennom innkjøp av aksjer. På denne måte oppstod en gjensidig avhengighet mellom industrien og bankene, mellom industrikapitalen og bankkapitalen. Man kan endog si at det nå er født en ny form av kapital, den kapital som på samme tid er bank- og industrikapital. Denne form for kapital kaller man finanskapitalen. Grunnlaget for finanskapitalens eksistens er industriens og bankenes sammensmeltning.
La oss nå vende tilbake til industrien. Vi har sett at stordriftens utvikling har ført til industriens trustifisering. Dette fenomen utstrekker seg ikke bare til de enkelte produksjonsgrener; vi ser også hvordan de mest forskjellige produksjonsgrener smelter sammen. Den trust som for eksempel produserer fabrikatene kjøper også inn de bedrifter som leverer råstoffene; men da mange bransjer har bruk for produktene fra forskjellige andre bransjer så vel som jernbaner, kraftkilder osv., så er det oppstått en tendens til å forene dissebransjer. På dette viset oppstod de såkalte "kombinerte verker" og "kombinerte kaster", som ikke omfatter én, men mange bransjer.
Denne organisatoriske sammenknytningsprosess tilspisses i høy grad gjennom bankkapitalens innvirkning. De store bankene som finansierer forskjellige foretak og forskjellige truster, sammenbinder dermed disse av dem avhengige økonomiske enheter. Bankene er her interessert i at disse foretakene fjerner enhver gjensidig kamp. Men da de samme store bankene eller bankkonsernene vinner stadig større innflytelse, så bringer de de foretakene de finansierer, stadig nærmere hverandre.
Men ikke bare arbeidsgiverforbundene og bankene er nå vokst sammen. Til dette system hører også den statlige og kommunale organisasjon. Den moderne stats virkeområde er nå kolossal. På produksjonens område har vi forskjellige statlige produksjonsmonopoler (f. eks. tobakksmonopol, elektrisitets-, kull, brennevinmonopoler etc.); på samferdselens område - jernbaner, post og telegraf, sjøkabler, og dessuten statens handelsmonopoler ; i den senere tid, under krigens innflytelse, er også de spesielle statlige organisasjoner oppstått som regulerer varefordelingen og deres konsumpsjon. Hva disse statlige (resp. kommunale) foretak angår, så er de såkalte "blandede verker" de viktigste, der staten samarbeider med arbeidsgiverforbundene, idet den har en del av aksjene, mens resten tilhører vedkommende karteller eller truster. Likeledes samvirker også statsbankene med bank-konsernene. Også statsbankene vokser inn i det hele system og behersker sammen med "privatbankene" landets industri. Dette system ser altså således ut: syndikater og truster så vel som statsforetakene monopoliserer den "nasjonale produksjonen": storbankene og statsbankene behersker den forente industri og er selve kronen på den samlede organisasjon; hele samfunnsøkonomien forvandler seg til en kjempemessig statskapitalistisk trust, til det organiserte borgerskaps felleseiendom, og staten må gjennom hele sin makt beskytte og utvide denne finansklikks kollektive eiendom mot den "ytre fiende" så vel som mot proletariske revolusjoner.
Slik ser det virkelige fedreland ut. Det er en gigantisk utbyttingsmaskin: dag og natt arbeider menn og kvinner, ja til og med barn; dag og natt flyter den gyldne strøm i kapitalistklikkens lommer. Men når alt dette heller ikke er nok for herrene, så sender de sine slaver, proletarene, til slakterbenken. Og det kaller man fedrelandsforsvar…
Aldri har det i menneskehetens historie vært en så blodig tid som nå: aldri har krigene vært så kjempemessig store, så fryktelige, så tilintetgjørende, så brutale. Sivilisasjonens høyeste "erobringer" går nå skritt for skritt med det skånselløse massemyrderi, som gjennomføres med en beregning som ved en forretningsoperasjon, og maskinmessig som ved en teknisk oppgave. De finanskapitalistiske klikkers interesser bestemmer denne røveriske politikk. Og disse interesser blir på sin side bestemt av de imperialistiske "fedrelands" stilling i verdensøkonomien.
Mens det i den tidligere epoke i hvert land var slik at talløse arbeidsgivere og kjøpmenn, bankierer og ågerkarler konkurrerte med hverandre., er denne konkurransekamp nå nesten helt opphørt. En sluttet, mektig finanskapitalistisk organisasjon behersker hele det økonomiske liv: den dikterer prisene, den plyndrer konsumentene ; med alle arbeidsgiverforeningers og statens samlede kraft går den løs på arbeiderklassen og utbytter proletarene som produsenter. Men denne allsidige nasjonaløkonomiske monopolisering har også fremkalt den forandrede verdensøkonomiske og verdenspolitiske situasjon. Konkurransen innenlands er blitt erstattet med den uhyre tilspissede konkurranse på verdensmarkedet; derunder anvender de moderne arbeidsgiverorganisasjoner en ganske særegen politikk. For å utkonkurrere sine rivaler eksporterer de store varemengder til utlandet til billige priser, samtidig som de innenlands skrur opp prisene for de samme varene. Jo høyere prisene er på det innenlandske marked, desto hurtigere "erobrer" de økonomisk nye markeder, desto grundigere ødelegger de sine konkurrenter. Denne trustenes politikk betegner man med et engelsk ord for dumping. Dumping består altså i at man tiltvinger seg de utenlandske markedet ved hjelp av billige priser på bekostning av de innenlandske konsumenter. Det er klart at en slik politikk bare er mulig der hvor monopolforbundene (karteller, truster) virkelig monopoliserer det indre marked; men dette siste betyr også at konkurransen med utlandet oppheves. For å fjerne den utenlandske konkurransen, behøver finansborgerskapet bare å fastsette høyere tollsatser. På den måten slår det endatil to fluer i én smekk: for det første monopoliserer det markedet fullstendig, og for det andre kan de innenlands la prisene stige helt til tollens størrelse, og dette på sin side gjør det mulig med dumping-politikk i større målestokk. Ved hjelp av tollen (note: Tollavgiftene selv havner naturligvis i statskassen, ikke hos trustene, men de gjør det mulig å heve vareprisene og dermed innkassere en ekstraprofitt) får de monopolistiske organisasjoner altså en ekstraprofitt. Størrelsen av denne ekstraprofitten bestemmes av to faktorer: ved tollens høyde- derfor bestrebelsene for stadig å forhøye tollsatsene, derfor den moderne vanvittige proteksjonisme, og ved omfanget av det indre marked, som er større, jo større statens territorium er - derfor bestrebelsene for å utvide statsterritoriet, for å røve deler av andre stater, andre "fedreland", eller, diplomatisk uttrykt, for å "annektere". Rovpolitikken er altså et ektefødt barn av de stater der finanskapitalen er blitt den herskende. Det er finanskapitalens voldspolitikk, imperialismen.
Den imperialistiske politikken har også andre røtter. De siste tiårs økonomiske utvikling har i en enorm grad økt produktivkreftene i det menneskelige samfunn. Aldri ble det slynget slike mengder av jern og stå!, av kull og bomull ut på markedet. Men ettersom varemengdene stadig ble større, ble de frie, dvs. enda ikke besatte, avsetningsmarkeder stadig mindre; for siden 1870-årene har alle stormakter ført en så intens kolonipolitikk at det er blitt for få ledige områder igjen. Denne forminskning av de frie, av storstatene fremdeles ikke oppsugde områder, samtidig med forøkelsen av den kapitalistiske overproduksjon, samtidig med de trustorganiserte "fedrelands" dumpingspolitikk og deres proteksjonisme førte til en uhyre tilspissing av konkurransen, til en evig trussel om militære konflikter, fordi det i siste instans er statens militære styrke som her blir avgjørende. Kampen om avsetningsmarkedene forvandler seg i vår tid ganske uunngåelig til kampen med ild og sverd.
Det som gjelder for avsetningsmarkedene, gjelder også for råstoffmarkedene. Vår tid har medført en rask industrialisering av agrariske land, deres forvandling til gigantiske fabrikker som i særlig grad produserer fabrikata, ferdige varer, og derfor har stort behov for råmaterialer (produkter fra bergverksdriften og åkerbruket). Det mangelfulle landbruk som er en følge av den industrielle kapitalistklasses regime, kan ikke tilfredsstille den enormt voksende etterspørsel, og har derfor gitt det første støt til prisstigning på landbruksproduktene. Av denne prisstigning ble også kapitalistene delvis rammet, idet jordbruksproduktene leverer råmaterialene til industrien. Derfor skriket etter nye råstoffkilder, etter nye kolonier. Men da storstatenes rovpolitikk tilintetgjorde de frie råstoffmarkeder like mye som avsetningsmarkedene, så ble også her konkurransekampen mellom de "statskapitalistiske truster", dvs. mellom de moderne "fedreland", skjerpet i samme grad.
Men særlig viktig ble i vår tid kampen om anleggssfærer for den kapital som alle utviklede land eksporterer. Kapitaleksport er det karakteristiske trekk ved vår epoke. Dette har følgende årsak: Kapitalens opphopning (akkumulasjon) går nå meget raskt for seg; stadig større summer av kapital blir produsert, men det kapitalistiske monopolvesenet begrenser kapitalens anvendelse, ettersom det søker å regulere produksjonen og bestemmer rammene for den; ikke-kartellerte bransjer får imidlertid langt mindre gevinst. Denne omstendighet støter den overflødige kapitalen ut. På den andre siden, mens vareeksporten har en sterk hindring i tollen, så er tollen gunstig for kapitaleksporten: den kan naturligvis ikke hindre at kapitalen eksporteres og disponeres utenlands; tvert imot har kapitaleksporten et forsvar i det fremmede lands tollsatser, da de varer som blir produsert av denne kapitalen, på grunn av dette landets proteksjonisme kan selges til høyere priser. Derfor den sterke tendensen til kapitaleksport. Kapitalen eksporteres i to hovedformer: enten i form av lånekapital, særlig i form av statslån, eller i form av finanskapital, når det i utlandet etableres eller finansieres fabrikker, bergverk, elektrisitetsverk, havner og andre produksjonsforetak foruten bankene.
Kapitaleksporten skjerper konkurransen mellom de store statene på det sterkeste. Allerede kampen for muligheten av disposisjonene (i tilfelle statslån, statlige konsesjoner osv.) understøttes alltid av den pansrede neve; for enhver regjering som er objekt for store finanskapitalistiske staters politikk, vil gi innrømmelser til den som militært sett er den sterkeste. I tillegg kommer at eksportørene ikke bare risikerer vareverdienes forholdsvis små summer, men enorme kapitalmengder som er blitt plassert i store jernbaner, bygninger etc. Derfor bestrebelsene for, dersom vedkommende utland eller koloni militært er svak, å trekke dette område til seg med vold og makt. De samme bestrebelser fører altså også her storstatene til militære konflikter, til kriger så vel mot de svake som mot hverandre.
De moderne fedreland, som ikke er noe annet enn de moderne finanskapitalistiske stater, kommer altså i en konkurransekamp så kjempemessig stor som den aldri før er sett. Men mens de alminnelige kapitalistorganisasjoner for det meste har de økonomiske kampmidler til sin rådighet, så ligger den militære makten i de statlig organiserte finanskapitalistiske borgerskaps hender. Jo skarpere konkurransen er mellom de store statene, jo større er de herskendes streben etter å styrke denne militære makt. Derfor den moderne militarismen. Det er en stor kraftmaskin til sønderknusing av konkurrentene på folkeplyndringens område. Ikke folkenes, ikke de utbyttedes interesser, men den statlig organiserte finanskapitals interesser er det som setter denne maskin i bevegelse. Og på samme måte som den imperialistiske politikken er den nødvendige følge av finanskapitalens herredømme, så er militarismen det nødvendige middel for denne politikken. Den vil kun falle under det revolusjonære proletariats fremstormen, sammen med kapitalismen selv.
Utviklingen av de finanskapitalistiske forhold, kapitalens uopphørlige ekspansjon, innlemmelsen av stadig nye områder fra "stormaktenes" side, de "'siviliserte" regjeringenes koloniale plyndring og permanente røvertog har til slutt fremkalt en gigantisk konflikt mellom røverne selv. Den første imperialistiske verdenskrig, som vi nå opplever, var altså på ingen måte en tilfeldighet, men en nødvendig følge av den imperialistiske politikken, som på sin side bestemmes ved den statlig organiserte finanskapitalens interesser.
Og nå blir et spørsmål ganske naturlig, nemlig: hva vil vi få etter denne krig? Vil vi få se en ny epoke av alminnelig fred, av statenes demokratisering, av internasjonal kontroll, avrustning osv.? Eller omvendt, den fortsatte vekst av militarismen, nye, enda frykteligere kriger, en reaksjon som stadig blir frekkere? For sosialdemokratiet er det viktig å vite ikke bare det som er, men også det som skal komme. Og videre: vi skal ikke bedra oss selv, arbeiderne skal vite den fulle sannhet, hvor hard denne sannhet enn kan være. Bare da vil vi være i stand til å føre en resultatrik kamp.
For å besvare spørsmålet om de fremtidige forhold, vil vi først bemerke at de enkelte statlig organiserte finanskapitalistiske grupper - de "statskapitalistiske truster" - bare ville oppgi sin politikk hvis det var til deres egen fordel (note: Om det trykket proletariatet kan øve, skal vi tale nærmere senere). Den imperialistiske kampen og den imperialistiske krigen er ingenting annet enn en konkurransekamp mellom de "statskapitalistiske trusten". Det karakteristiske for denne kampen er at mens den alminnelige konkurransekamp for største delen føres ved hjelp av lavere priser, står her statsmakten til de konkurrerendes disposisjon med kanoner og maskingeværer, panser- og luftskip, bomber og giftgass. Man skal altså stille spørsmålet på denne måten: er det mulig at de statskapitalistiske truster vil nå frem til gjensidig forståelse og et visst samarbeid? I historien om den økonomiske kamp mellom de industrielle organisasjoner (karteller, truster osv.) hender det svært ofte at tidligere konkurrenter smelter sammen. Kan ikke på samme måte også alle statskapitalistiske truster (de store statene) forene seg? Derpå. skal vi gi et svar.
Den generelle regel for alle sammenslutninger mellom konkurrenter lyder slik: disse sammenslutninger finner sted i det tilfelle når konkurrentenes krefter over lengre tid er like store, og når kampens kostnader er større enn fordelene ved den eventuelle seier. La oss så se på de statskapitalistiske truster. Her må to kjensgjerninger tas i betraktning: for det første de økonomiske konkurransemidler, for det andre konkurransekampens krigsmidler. Den økonomiske kraft bestemmes ved det økonomiske utviklingstrinn: jo mer utviklet landet er, desto billigere kan dets borgerskap selge sine varer i utlandet, desto bedre resultater gir konkurransekampen. Konkurransens krigsmidler bestemmes ved hærens og flåtens størrelse: jo større den militære kraften er, desto større trykk på de svakere, desto bedre resultat gir kampen, desto sannsynligere seieren. Slik beregner borgerskapet sine planer.
La oss nå se på de forskjellige stormakter. Vi legger da straks merke til at de forskjellige konkurrenters økonomiske og militære styrke er temmelig forskjellig: Russland, Tyskland, Amerika, Japan, England, Frankrike osv. står ikke på helt det samme trinn av økonomisk og militær utvikling. Derfor håper alle (og ikke uten grunn) at de skal klare å utkonkurrere sine motstandere med makt. Derfor vil de ikke gripe til noen sammenslutning, men forberede seg til nye kriger. Det er naturligvis ikke bare mulig, men svært sannsynlig at det i løpet av denne kampprosessen vil oppstå enkelte sammenslutninger (f. eks. mellom Østerrike og Tyskland, det såkalte Mellom-Europa); men det vil kun tjene den fortsatte kamps formål, krigen i enda større målestokk. Man kan endelig innvende én ting til: nemlig at nettopp den nåværende krig har vist at de kjempendes krefter nesten er like, og at ingen av dem kan seire. Men man skal ikke glemme, for det første at den nåværende gruppering av stormaktene slett ikke er evigvarende, for det andre at enhver innblanding av andre stater (f. eks. Amerika) straks opphever likevekten mellom alliansene. Og vi har slett ingen grunn til å tro at disse andres inntreden er utelukket. Tvert imot kan man påstå at i den følgende krig vil også Amerika delta - slik er den verdenspolitiske situasjonen. (Dette ble skrevet før Amerikas oppslutning på ententens side).
Man kan videre si at de finansielle omkostningene er for store, at også mange mennesker er blitt drept, at utgiftene til militarismen er utålelige. Men da glemmer man at omkostningene til syvende og sist betales av proletariatet, at også blodofferet i første rekke bæres av proletariatet. For det blodtørstige borgerskap er saken ikke så risikabel. Dertil kommer enda den omstendighet at de krigførende uansett vil utnytte en gunstig utgang av krigen til å skaffe seg en kompensasjon på bekostning av de små stater, som kommer til å fungere som skillemynt ved fredsforhandlingene. I den nåværende krig vil f. eks. Balkanstatene spille denne rollen. Og enda én ting må tilføyes: militarismen arbeider for borgerskapet også i fredstid, idet den utøver et visst ettertrykk på de svakere motstandere og er rettet mot proletariatet. Det er altså en illusjon å tro at statene vil stille seg under den internasjonale "demokratiske kontroll". Tvert imot; de blir stadig mer militaristiske, stadig mer krigerske ; de eventuelle mellomstatlige sammenslutninger vil ikke være annet enn krigerske statskoalisjoner som vil føre krigen i en enormt utvidet målestokk. Amerika, Asia vil også bli trukket inn i denne kampen.
Allerede nå forbereder statene seg på fremtiden: Amerika ruster opp, og dets militærbudsjett vokser til det gigantiske; England har innført tvungen verneplikt og gått over til proteksjonismen, alle andre øker sin opprustning like feberaktig. Det er kjensgjerningene. Det er ikke klokt å late som de ikke finnes.
La oss nå gå over til spørsmålet om proletariatets motstand. Kan man håpe at proletariatet kan avskaffe imperialismen uten å røre ved kapitalismens grunnlag? Vi svarer nei! Til det er den imperialistiske politikken altfor vesentlig, altfor viktig for borgerskapet. Den moderne finanskapitalismen, hvis prinsipp er monopol, kan ikke føre noen annen politikk. Alle finanskapitalens interesser tvinger statene til imperialistisk rovpolitikk. Man kan ikke håpe at arbeiderne f. eks. skulle kunne avskaffe kapitalismen ved å tiltvinge seg stadig større lønn og på den måten trekke hele profitten til seg. Det er det samme med imperialismen: i kampen mot imperialismen kan proletariatet kanskje i enkelte tilfeller forhindre de imperialistiske eksesser, men i det store og hele kan det ikke rokke ved grunnlaget for imperialismen uten å rokke ved kapitalismen. Det skal vi si proletariatet åpent og ærlig. De revolusjonære sosialdemokrater er ingen sjarlataner som vekker illusjoner til live, som lover det uten kamp umulige. Men de kaller til kamp mot kapitalismen selv. Imperialismen har stilt spørsmålet om erobringen av den politiske makten på dagsordenen som et praktisk spørsmå1. Mot borgerskapets imperialistiske makt - proletariatets sosialistiske makt! Ikke "rolig avventen", men en stadig uopphørlig kamp. Stålsatt gjennom massekamper og samlende sine internasjonale krefter blir proletariatet endelig sterkt nok til i et veldig sammenstøt å bryte borgerskapets forente krefter og "ekspropriere ekspropriatørene".
De voldsomme økonomiske omveltninger som har funnet sted i det siste avsnitt av den kapitalistiske utvikling, har også forandret klasseforholdene. Tidligere var de besittende klasser spaltet i forskjellige grupper som førte en skarp kamp mot hverandre. Det er f.eks. kjent nok hvor skarp denne kamp var mellom de store grunneiere og kapitalistene, eller, politisk uttrykt, mellom de konservative og de liberale. Nå har denne kampen i den moderne stat nesten opphørt å eksistere. Finanskapitalismen og dens politikk - imperialismen - har forent disse to fløyer av de herskende.
Vi har i tidligere avsnitt vist at alle grener av produksjonen, handelen, kreditten osv., har en sterk tendens til organisasjon og til gjensidig sammensmeltning. Det skjer gjennom felles besittelse av aksjer i forskjellige foretak, banker ete. Hva betyr dette for de tilsvarende personer, eller rettere sagt for de tilsvarende klasser og grupper? Intet annet enn deres gjensidige tilnærming, deres voksende interessefellesskap. Tenk på de store grunneierne og det urbane borgerskapet. Nå setter enhver godseier sin kapital i banken, som på sin side finansierer forskjellige foretak. Eller han kjøper direkte aksjene i et industrielt foretak. Eller han deltar i en storbanks forretninger. På den andre siden kjøper finanskapitalens magnater store gods, engasjerer seg i hypotekbankene osv. Den rendyrkede storgrunneier er i den moderne stat forsvunnet, liksom den rendyrkede industrielle kapitalist. På samme måte som besitterne av den organiserte finanskapital hersker på industriens område, så kommer på landbrukets område de agrare syndikater og "kooperativer" i velten. Men da alle disse organisasjoner ved bankenes hjelp er sammenknyttet med hverandre, så er også deres besittere, deres personlige bærere, forent med hverandre gjennom fellesinteresser. Det danner seg etterhånden et likefrem oligarki som har identiske interesser. Grensen mellom de politiske representanter for de store grunneiere - de konservative - og representantene for kapitalen - de liberale - blir stadig mindre merkbar.
Men selv middelstanden stiller seg nesten fullstendig på den forente herskerklasses side. Den er for sterkt integrert i det finanskapitalistiske organisasjonssystemet. Selv små produsenter (der de fremdeles eksisterer) har sin andel i aksjene og skjelver av frykt for at deres sparepenger skal gå til grunne. Også de engasjerer seg i store organisasjoner, så vel som i statens finansielle operasjoner. Endog disse elendige blir på denne måten en del av den samlede økonomiske organisasjon.
Men det enda sterkere forener alle disse elementer - det er imperialismen. Den imperialistiske politikken, hvis mål er å vinne større profitt og utbytte på "utlendingene" bekostning, betyr for det samlede borgerskap, for dets fellesorganisasjon (den statskapitalistiske trust med dens eksekutivkomité - statsmakten) en berikelse, økende makt, ustanselig fremtrengen. Slik forener alle sjatteringer av borgerskapet seg mot én eneste fiende - proletariatet.
Proletariatet blir altså stadig mer isolert. Det står alene mot de herskendes sluttede falanks. Det skal ikke som før kjempe mot de enkelte utbyttere, men mot de sammensmeltede organisasjoner, arbeidsgiverforbundene, samt staten. Således forvandler nesten enhver større streik seg til en enorm, for arbeidsgiverforbundene forsøker å undertrykke proletarene med sine organisasjoners fulle kraft. De alminnelige lockouter, den planmessige organisering av streikebrytere, statens innblanding med sitt politi, justis og - "i nødsfall" - militære - det er det nåværende, moderne borgerskaps kampmetoder. Derfor blir i den senere tid arbeiderklassens økonomiske kamper stadig vanskeligere. Antallet suksessrike streiker synker. Kampen blir stadig større, bredere, hardere. Og stadig mer nærmer den seg problemet med å overvinne kapitalismen selv.
Det som skjer innenfor den økonomiske kampen, skjer også innenfor politikken. Man kan ikke lenger utnytte de gjensidige motsetninger innenfor de herskende og med støtte av de liberale gjennomføre de store reformer. For også her møter man en sluttet borgerlig klikk som blir stadig mer udemokratisk og stadig mer militaristisk. Derfor kan vi i den senere tid konstatere som en generell foreteelse at reformene er blitt ganske sjeldne, til tross for at antallet av sosialdemokratiske velgere og representanter er vokst enormt. Dermed stiller den nåværende situasjon også på den politiske kamps område problemet om utenomparlamentariske kamper og proletariatets erobring av statsmakten.
Finanskapitalens imperialistiske politikk skjerper disse motsetningene i en gigantisk målestokk. Den tilspisser den dyrtiden som er et resultat av den alminnelige industrialiseringsprosessen, ved at den oppstiller de uhyre høye tollsatser og monopolittiske priser, diktert av truster og syndikater; imperialismen trenger en kolossal hær og flåte, som arbeiderklassen betaler av sin lomme i form av forskjellige skatter; tollbyrden blir utålelig, Alt dette fører til at reallønnen, det vil si den lønn som uttrykkes i levnetsmidlenes tall, synker. Arbeiderne blir stadig fattigere, og ikke bare relativt, som i den før-imperialistiske epoke, men også absolutt. Mens arbeidernes inntekter tidligere økte, riktig nok ikke så raskt som borgerskapets, men dog økte (altså de sank bare relativt, i forhold til borgerskapets inntekter), så faller de nå. Arbeiderne spiser nå stadig dårligere, deres kvinner og barn er. systematisk underernært.
Slik virker imperialismen til og med i den såkalte fredstid, det vil si i krigsforberedelsens tid. Med krigen selv blir forholdene uten sammenlikning tyngre. Krigs-dyrtiden, de vanvittige priser, den kolossale veksten i skattetrykket, den direkte ødeleggelsen av økonomiske verdier, de talløse ofre av menneskeliv, den frekkeste reaksjon, som med politi og militære søker å slå ned enhver protest, enhver streikebevegelse - det er imperialismens virkning, når dens hele maskineri blir satt i bevegelse.
Under trussel av fullstendig degenerering og forvandling til slaver må derfor proletariatet sette imperialismens avskaffelse (følgelig også av dens grunnlag - kapitalismen) på dagsordenen. Riktig nok er motstanderen ualminnelig sterk. Riktig nok står de skarpeste midler til dens forføyning. Men det er en gammel og alltid ny sannhet: proletariatet kan være en kraft fordi det er den største samfunnsklasse, fordi det er en masse. Bare som en masse, som en massekraft, er proletariatet i stand til å bryte det forente borgerskapets makt. Idet proletariatet i mange kamper, der seier og nederlag stadig veksler, beriker sin kamperfaring, stadig øker sin kamplyst, stadig styrker sine kamporganisasjoner og sin vilje til revolusjon, kaster det det åket av seg, som allerede er blitt utålelig.
Det er ikke til lette kamper at vi revolusjonære marxister kaller proletarene, men til de tyngste. For dette er den eneste utveien: enten proletariatets sosialistiske revolusjon og dets frigjøring, eller underkastelsen under imperialismens føtter.
Den såkalte "borgfreden", som i begynnelsen av krigen ble proklamert så høytidelig, sprenges allerede nå i luften. "Samarbeidet mellom klassene", "nasjonens enhet" osv. erkjennes stadig mer og mer å være et bedragersk skinn, en illusjon, en løgnaktig luftspeiling. Og slik er det i den harde virkelighet. For imperialismen (og krigen, som nå ikke er noe annet enn det høyeste uttrykk for den imperialistiske politikken) må nødvendigvis skjerpe klassemotsetningene.
Sosialpatriotene, som anbefaler arbeiderklassen å akseptere den imperialistiske politikken, er ytterst kortsynte i sin bedømmelse av de nåværende verdensbegivenheter. De mener at hvis "deres" imperialistiske "fedreland" bærer seieren hjem, så betyr det også forbedring av arbeidernes stilling. Men dette regnestykket er galt: det kan overhodet bare være riktig fra øyeblikkets standpunkt, men slett ikke når det gjelder arbeiderklassens varige interesser. La oss tenke oss at det i en produksjonsgren, f. eks. i metallindustrien, eksisterer to selskaper som fører den skarpeste kamp mot hverandre. Hvis det første selskapet seirer, så går det andre til grunne og omvendt. Seieren betyr økonomisk fremgang og mulighet for arbeiderne i denne fabrikken å få høyere lønn. Men er det grunn nok for at arbeiderne i disse to foretak skal bekjempe hverandre gjensidig og ofre seg for "sitt" selskaps interesser, dvs. for "sine" arbeidsgivere? Nei! Og det må de ikke gjøre, fordi deres varige interesser går i motsatt retning. Arbeiderne i disse to foretak har varig interesse av i fellesskap å bekjempe sine to utbyttere, å føre streiker i fellesskap osv. Enkeltvis og spaltet etter foretak er de ikke i stand til å vinne noe av betydning. I dag får de en liten lønnsøkning, men i morgen forråder "deres" kapitalist dem og undertrykker dem med hele sin økonomiske overlegenhets kraft. Og de kan ingenting gjøre, fordi de er for svake. I dette tilfelle er det klart at de eventuelle fordeler bare kan kjøpes til en altfor høy pris.
Men akkurat det samme gjelder også når det ikke dreier seg om konkurransen mellom de enkelte selskaper, men om konkurransen mellom de imperialistiske fedreland på verdensmarkedet, i verdensøkonomien. Man kan tenke seg at ved et imperialistisk fedrelands seier vil arbeidernes stilling i dette landet forbedres på "utlendingenes" bekostning. Fra de øyeblikkelige, de små interessers standpunkt, altså fra den kortsynte politikkens standpunkt skal arbeiderne i dette land bare understøtte regjeringen, de ledende kretser, borgerskapet og militæret. Men saken stiller seg ganske annerledes fra det revolusjonære sosialdemokratiets standpunkt, som representerer proletariatets varige, dets "store" interesser, dets verdensmisjon, dets revolusjonære idealer. For et slikt sosialdemokrati vil det være klart at støtten til den imperialistiske politikken riktig nok kan (ikke må) medføre en liten forbigående forbedring, men i lengden er rettet mot de proletariske interesser, idet den splitter proletariatet, forvandler det til blotte tjenere av "sitt" nasjonale borgerskap, tilintetgjør dets aksjonsevne som klasse og helt underkaster det den imperialistisk-militaristiske makten. Stillingen blir ytterligere forverret ved at selv i tilfelle av seier blir den veldige skattebyrden og utallige menneskeofre lagt nettopp på arbeiderklassens skuldre. Det er derfor klart at arbeiderklassen skal og må bekjempe imperialismen på det skarpeste.
Proletariatets kamp mot imperialismen er ytterst vanskelig. I tidligere avsnitt har vi allerede sett at selv en økonomisk kamp eller en politisk kamp for begrensede reformer blir stadig vanskeligere. Desto tyngre er kampen mot finanskapitalens eneste mulige politikk, imperialismens politikk. Dermed forvandler kampen mot imperialismen seg til en kamp mot kapitalismen selv, og produksjonens sosialisering, gjennom proletariatets erobring av den politiske makten, fremstår nå som et praktisk og dagsaktuelt krav. Som svar på imperialismens røverpolitikk, veldige tilintetgjørende kriger, fullstendige utarming og militaristiske underkuelse av arbeiderklassen fremtrer proletariatets sosialistiske revolusjon som absolutt nødvendig.
Ettersom den finanskapitalistiske epoken stiller omveltningens oppgave og forvandlingen av det kapitalistiske samfunn til det sosialistiske, gir den også den objektive (dvs. økonomiske) mulighet for å løse denne oppgaven. For kapitalismen er blitt moden for sin egen forvandling. Den økonomiske organisasjonsprosesssen, som er det karakteristiske kjennemerke på den finanskapitalistiske epoken, dannelsen av arbeidsgiverorganisasjoner, den økende innblanding fra statens klasseorganisasjon - har skapt fullt tilstrekkelige forutsetninger for den samfunnsmessige produksjons- og fordelingskontroll. Og krigen selv har på en drastisk måte vist at det kapitalistiske samfunns produktivkrefter og de økonomiske organisasjonsformer virkelig tillater denne regulering. Den såkalte krigssosialisme, der den allmektige statsmakt (som f. eks. i Tyskland nå) regulerer produksjonen, utenrikshandelen, kommunikasjonene, ja selv vareforbruket, der hele det økonomiske livs substans blir oppsugd og utnyttet av staten, er et erfaringsbevis for sosialismens mulighet. Tidligere skrek de herrer storborgere at enhver samfunnsmessig kontroll over produksjonen er umulig og skadelig. Nå roper de samme herrer samt deres hjelpere blant de sosialistiske forrædere at sosialismen allerede er der, at den allerede er blitt en realitet. Alt dette er løgn. Løgnen om muligheten av den samfunnsmessige regulering er nå splintret gjennom "krigssosialismen". Tilbake står løgnen om "krigssosialismens" sosialistiske karakter. For i virkeligheten er den slett ikke noen sosialisme, men en statskapitalisme av verste sort. Riktig nok er det en produksjons- og omsetningsregulering. Men denne. reguleringen er ikke i hendene på samfunnet selv, men i hendene på finanskapitalen, i hendene på det finanskapitalistiske oligarki, hvis representant den imperialistiske staten er. Klassene er ikke opphevet, men tvert om: aldri var klassetrykket så tungt, utbyttingen så intensiv, klasseveldet så klart og utvetydig som nå, i "krigssosialismens" tid.
Proletariatets oppgave er å forvandle finanskapitalens og dens stats herredømme til arbeiderklassens herredømme, å kaste den finanskapitalistiske bande ut av dens posisjoner, for å gjøre det mulig å overgi den allerede halvt organiserte økonomi i selve samfunnets hender. Det er den eneste vei ut av krigens, av blodets og voldens tid.
Proletariatets sosialistiske revolusjon er på ingen måte én handling; den er tvert imot en epoke av en viss varighet, med forskjellige faser av kampen, med seiere og nederlag, men med en stadig utvidelse og fortsettelse av den revolusjonære massebevegelse. I denne epoken utnytter proletariatets revolusjonære parti enhver reform, ethvert skritt fremover, men særlig fester det sin oppmerksomhet på det store sluttmål som stadig kommer oss nærmere og nærmere.
Krigene er som revolusjonene "historiens lokomotiver". Også den nåværende fryktelige krig, der millioner føres til slakterbenken, har fremkalt en uhyre virkning. Den har satt alt i bevegelse, som et jordskjelv har den rystet den gamle, stille sumpen. Med millioner av lik har den vist proletariatet hva det betyr å underordne den proletariske vilje under imperialismen. Dette er den mest dyrkjøpte lærdom for proletarene i hele verden, Men den samme krigen har også vist hva som kunne ha skjedd hvis proletariatet hadde rettet våpnene mot sine klassefiender. Det er også en lærdom. Å utnytte disse lærdommene er sosialdemokratiets sak.
Finanskapitalismens epoke har, som vi har sett, ført til de skarpeste konkurranse- og krigskonflikter mellom stormaktene; tyngdepunktet i konkurransen ligger nå i konkurransen på verdensmarkedet, i verdensøkonomien, altså i den utenlandske konkurransen som kommer til uttrykk i den imperialistiske politikken. Det betyr at de spørsmål som angår den ytre politikken stadig blir viktigere, og at proletariatet nettopp må vise denne politikk stadig større oppmerksomhet. Det er ikke bare kortsynt, det er en likefrem blindhet, og en utillatelig lettsindighet når man nå i vår tid bare interesserer seg for det som skjer i "sin" stat, så å si "hjemme". Vår tid er svanger med de største konflikter. Men da alle stater nå står i en gjensidig sammenheng, så forvandler enhver konflikt mellom to stater seg til en konflikt mellom statskoalisjoner, om krigen før for størstedelen var lokalisert, dvs. ble utspilt på et begrenset territorium, antar den moderne imperialistiske krig gigantiske dimensjoner, river nesten alle "nøytrale" stater med inn i krigsvirvelen. Således blir sannsynligheten for at en hvilken som helst stat virkelig vil være i stand til å forbli nøytral, stadig mindre. Tysklands overfall på Belgia, den frekke undertrykkelsen av Grekenland fra ententemaktenes side, Tysklands farlige diplomatspill i Sverige og Russlands i Romania, viser tilstrekkelig klart hvilken rolle de små stater spiller. De blir tvunget til å stille seg på den ene eller den andre imperialistiske allianses side. Og det skjer desto lettere fordi de regjerende kretser også i slike land har visse berøringspunkter med de regjerende kretser i storstatene, et visst interessefellesskap, ettersom de håper på å vinne noe for seg selv ved hjelp av den "sympatiske" stormakten.
Spørsmålet om fedrelandsforsvaret, som står i sentrum av de taktiske diskusjoner, er altså selv for de ikke-imperialistiske stater ingenting annet enn spørsmålet om interesseforsvaret av de imperialistiske stormaktene. Derfor må spørsmålet om Belgias, Serbias, Grekenlands forsvar ikke betraktes som et spørsmål om grenseforsvar for nettopp disse statene, men som spørsmålet om forsvar av stormaktsinteressene. Altså ikke isolert, men i sammenheng med den verdenspolitiske situasjonen.
La oss nå se på spørsmålet om forsvaret av del store imperialistiske fedreland. Det er først det å bemerke at "forsvaret" av statsgrensene overhodet bare er en abstraksjon, bare et i vår tid ganske fantastisk tilfelle, men på ingen måte en virkelig, reell mulighet. Ingen imperialistisk regjering ville, dersom den allerede hadde jagd fienden bort, nøye seg med det. All erfaring med den pågående krigen har vist at enhver regjering fører angrepskrig og forsøker å påføre fienden størst mulig skade. Krigføringen er i hendene på regjeringen, på det imperialistiske borgerskap, som er interessert i å annektere sine konkurrenters områder, å påtvinge de beseirede for seg fordelaktige tariffkontrakter, å pålegge dem kontribusjoner osv. Og det er naivt inntil dumhet å forvente at imperialistiske regjeringskanaljer bare vil "forsvare" seg. Altså: det er nå ikke lenger tale om "forsvar"; det er bare en løgnaktig frase, et skalkeskjul for den faktisk eksisterende imperialistiske politikken, et særskilt middel til proletariatets fordummelse.
Slik er de virkelige motivene til de konkurrerende finanskapitalistiske klikker. Å støtte det såkalte nasjonale forsvar ville faktisk være å støtte imperialismens røverpolitikk, imperialismen, som fremtrer som proletariatets hovedfiende. Og derfor er alle "sosialistiske" tilhengere av fedrelandsforsvaret borgerskapets allierte, forrædere mot sosialismen, enten de vet det eller ikke.
Men selv om et rent forsvar var mulig, dvs. om proletariatet var i stand til å tvinge regjeringen til å avholde seg fra enhver erobring, selv i dette tilfelle er parolen om det nasjonale forsvaret falsk og skadelig.
Ethvert spørsmål om proletarisk taktikk må bedømmes historisk. Slik er det også med spørsmålet om fedrelandsforsvaret. Vi må derfor først vite hvilken rolle det såkalte fedreland nå spiller.
Etter Marx' lære blir enhver samfunnsmessig form fra å være en utviklingsform for produktivkreftene til lenker på denne utvikling, fra fremskrittets til tilbakeskrittets form. Slik er det også med "fedrelandet", dvs. med borgerskapets nasjonalstatlige organisasjon. Tidligere kunne den kapitalistiske produksjonsmåten, som i forhold til føydalismen var progressiv, ikke utvikle seg uten den nasjonalstatlige ramme; til tross for de herskendes brutalitet, til tross for statens undertrykkelsesfunksjon, var denne staten nødvendig for utviklingen av produksjonskreftene, for på det daværende utviklingstrinn kunne det ikke være tale om en organisering av en verdensstat.
Nå er situasjonen helt annerledes. Enhver "nasjonaløkonomi" produserer nå ikke bare for seg selv, men i økende omfang også for andre nasjonaløkonomier, altså for verdensmarkedet. Det er nå oppstått en internasjonal arbeidsdeling: Amerika og Australia produserer hvete og kjøtt for gamle europeiske stater; England er blitt en kjempemessig fabrikk som for størstedelen produserer jern- og stålvarer osv. Den beste fordeling av produktivkreftene i det menneskelige samfunn ville være den som gir mulighet for å fremstille ethvert produkt på det sted som er best egnet. Men konkurransen mellom de statlig organiserte finanskapitalistiske grupper er den største hindring for dette. Hver stat "oppdretter" kunstig slike produksjonsbransjer som særlig i krigstilfeller er nødvendig for den eller som lover de hjemlige fabrikanter profitt. På den andre siden er produktivkreftene i alle stater vokst så enormt at statens rammer allerede er blitt for trange: de stadige bestrebelser for vare- og kapitaleksport, der vare- og kapitalmengden er blitt for stor for staten, beviser dette på en drastisk måte. Den videre utvikling av produktivkreftene står altså i den skarpeste motstrid med den nasjonal-statlige organisasjons begrensede form. Fra å være en form for utviklingen er denne statlig-nasjonale organisasjon (fedrelandet) i vår tid blitt til utviklingens lenker. Og det er ganske selvinnlysende at proletariatet aldri skal forsvare de regressive former, uviklingens "lenker": det skal tvert imot forsøke å sprenge dem og skape en verdensøkonomisk sosialistisk organisasjonsform. Slik fortoner det seg rent økonomisk.
Men det har også en overmåte viktig politisk side.
Vi har sett at hele proletariatets situasjon stiller det foran den oppgave å omstyrte kapitalismen, den sosialistiske revolusjons oppgave. Men den sosialistiske revolusjonen har forskjellige forutsetninger. Først objektive, dvs. teknisk-økonomiske (en viss grad av konsentrert produksjon osv.). Disse forutsetningene foreligger allerede, som vi før har bevist. For det andre de subjektive forutsetningene, dvs. en bestemt oppdragelse av proletariatet, en bestemt tilstand av den proletariske massepsykologi: proletariatet må være revolusjonært og internasjonalt. Revolusjonært: for uten hatet mot de herskende, uten bevisstheten om sitt prinsipielle klassefiendskap, uten viljen til å føre klassekampen konsekvent og hensynsløst igjennom - er enhver mulighet for den sosialistiske revolusjon allerede på forhånd utelukket. Internasjonalt: for uten gjensidig hjelp av proletarene i de forskjellige land ville den sosialistiske revolusjon bli kvalt i blod av de herskendes allianse. Dette er de nødvendige forutsetninger for den sosialistiske omveltning. Men nettopp parolen om et nasjonalt forsvar står i krass motstrid med dem, fordi den nødvendigvis fører til borgfred og til oppgivelse av klassekampstandpunktet og til splittelse og gjensidig tilintetgjørelse av proletarene.
Ved begynnelsen av krigen håpet noen forvirrede hoder fra de sosialistiske rekker at det skulle være mulig å forene støtten til det nasjonale forsvaret med klassekampen, men krigen har skånselsløst knust denne naive illusjonen: overalt forvandlet sosialpatriotene seg til de borgfredelige "Umlerner" (som lærer om igjen) som sanksjonerer enhver nederdrektighet fra sin egen regjerings side, som hemmeligholder alle forbrytelser mot folket og fører en direkte kamp mot den oppvåknende revolusjonære ånd hos proletariatet. Det beste eksempel på dette er den forhenværende motstander av enhver ministerialisme og klassekampsapostel, den nåværende minister for det franske bankokrati Jules Guesde. Kjensgjerningene har sin logikk. Anerkjenner man "fedrelandsforsvaret", må man også gi midlene til det - det vil si stemme for krigskredittene, men man tør ikke i dette tilfelle føre klassekamp også, for det svekker jo "nasjonens enhet" og til syvende og sist den militære slagkraft osv. Gir man altså den imperialistiske djevel en finger, kommer han til å ta hele hånden. På det viset forvandler proletariatet seg, såfremt det aksepterer parole om forsvaret av nasjonen, fra en selvstendig klasse til en tjener, en slave under imperialismen. Og det finnes ingen annen utvei enn å bryte borgfreden, altså også kaste fedrelandsforsvarets parole overbord.
Når fedrelandsforsvarets parole fører til borgfred, til fred mellom de sosiale klasser, så fører den nødvendigvis til fiendskap mellom proletarene. Ingen sofistikk, ingen kunstige konstruksjoner kan motbevise den enkle kjensgjerning at den imperialistiske krig, selv om den - for massene! - føres under forsvarets parole, er et gjensidig myrderi, et brodermord. Men det betyr ødeleggelsen av den internasjonale ånd, ødeleggelsen av den proletariske internasjonalisme, ødeleggelsen av den ]proletariske Internasjonale. Derav også bare én slutning: kamp mot krigen, avstandtagen fra parolen om forsvar av fedrelandet.
Av denne betraktning kan man også trekke følgende slutning: det revolusjonære sosialdemokratiet, det vil si det parti som ikke vil opptre i en gul streikebryterorganisasjons rolle (for forræderiet mot sosialismen fra patriotenes side er et veldig streikebryteri), men fastholder sin virksomhet som kamp for sosialismen, må føre denne klassekampen uten hensyn til "sitt" "fedrelands" militære stilling. Kan være at proletariatets revolusjonære kamp vil lette et militært nederlag for regjeringstroppene på krigsskueplassen - sosialdemokratiet behøver ikke å innstille sin kamp. Det skal fortsette denne, selv om "landet" trues av militært nederlag. Det skal også utnytte enhver vanskelighet for regjeringen som er oppstått ved den militære stilling til fordel for den fortsatte klassekamp, til fordel for kampen. mot regjeringen. Bare når de sosialdemokratiske partier kommer til bevissthet om riktigheten av disse tanker, kan de suksessrikt og konsekvent bekjempe regjeringene, så vel som regjeringenes hjelpere - sosialpatriotene.
Krigen har fullstendig bevist riktigheten av vårt standpunkt. Den har vist den virkelige mening med alle løgnaktige fraser, demaskert patriotenes anstrengelser som imperialistiske lyster, men ført den beste del av proletarene til oppfatningen om at en tid er kommet da parolen om forsvar av nasjonen er foreldet, skadelig, reaksjonær. Ikke forsvaret av statsgrensene for bankierenes interesser, men forsvaret for Internasjonalen, arbeiderklassens selvforsvar mot alle regjeringers brutaliteter og i siste instans storm mot disse regjeringer, ikke borgfred, men borgerkrig - slik lyder det revolusjonære sosialdemokratiets parole.
Som et av de mest utbredte slagord, selv blant radikale sosialdemokrater, fremtrer den såkalte nasjonenes rett til selvbestemmelse. Mens fedrelandsforsvarets slagord resolutt ble kastet ut av sosialismens arsenal av alle sosialister som ikke har stilt seg på sine regjeringers side, spiller parolen om selvbestemmelse fremdeles en stor rolle. I den 2. Internasjonale var denne nasjonale selvbestemmelsesretten en frase som også fedrelandsforsvaret ofte skjulte seg bak, til tross for at enhver klar definisjon av dette begrepet fullstendig manglet. Derfor vil vi også kaste et kritisk søkelys over denne gamle parolen.
Selvbestemmelsesretten kan tolkes på to måter: enten som retten til forsvar av det "angrepne" fedreland eller som retten til politisk å skille seg ut, retten til løsrivelse. Når det gjelder den første tolkningen, behøver vi ikke si et ord om den, for det er bare "fedrelandsforsvarsløgnen", som vi allerede har omtalt. Tilbake blir altså den andre tolkningen: selvbestemmelsesretten som rett til løsrivelse. Og vi vil i det følgende bare beskjeftige oss med denne formulering.
I denne utgave synes det nevnte slagord ved første blikk høyst revolusjonært. Sannelig, skal ikke de tyske proletarer anerkjenne belgiernes eller elsassernes rett til løsrivelse ? Skal de russiske sosialdemokrater ikke innrømme de av tsarveldet undertrykte finnlendere, ukrainere, polakker, armeniere, litauere osv. den samme retten? Å fornekte dette ville jo være den verste sjåvinisme, ville være et forsvar for den store imperialistiske rovstats grenser? Og nettopp mot dette er det at proletariatets revolusjonære parti skal virke. Slik omtrent kunne man argumentere for parolen om retten til selvbestemmelse, dersom man går ut fra de revolusjonære forutsetninger.
Og likevel er denne parolen falsk. Det skal vi straks forsøke å vise.
Først en forhåndsbemerkning. Vi er, naturligvis, imot enhver voldshandling, vi kjemper av all kraft mot enhver nasjonal undertrykkelse, vi protesterer på det skarpeste mot enhver anneksjon, vi krever den fullstendige agitasjonsfrihet til fordel for nasjonal løsrivelse. Enda mer: vi erklærer at vi er mot fedrelandsforsvaret, det vil si mot forsvaret av statsgrensene. Vi viker ikke tilbake for vårt "fedrelands" dvs. den statlige organisasjons nederlag og fører vår revolusjonære kamp uten hensyn til den strategisk-militære stilling. Dermed erklærer vi at vi således ikke står på det "statlige standpunkt": vi frykter ikke "statens disintegrasjon". Men det betyr likevel ikke at vi skal anerkjenne selvbestemmelsesparolen. Vår holdning i dette tilfelle er av negativ natur: mot enhver undertrykkelse; men dermed er fremdeles ikke selvbestemmelsesrettens positive løsen anerkjent. Man kan meget godt føre den skarpeste revolusjonære kamp mot anneksjoner, mot militærdiktaturet, mot den skamløse undertrykkelse av de mindre nasjoner eller deler av de beseirede store, uten å si et ord om selvbestemmelsesretten. Og dertil har vi alvorlige grunner.
For det første er parolen utopisk, illusorisk. Den imperialistiske epoke er en epoke av voldsom kapitalekspansjon. Det kommer til uttrykk i de imperialistiske erobringer. Det politiske kartet blir stadig mer likeartet, den statlige middelstand, dvs. de mindre stater, ligger under i kampen; de forsvinner som selvstendige politiske enheter, på samme måte som de mindre bedriftene gikk til grunne under stordriftens seiersgang. Å tilintetgjøre slike tilstander ville være det samme som å tilintetgjøre kapitalismen selv, fordi imperialismen er fullstendig sammenvokst med finanskapitalismen. Av dette trekker opportunistene den slutning at den resultatløse kampen skal opphøre. Men vi vi, revolusjonære marxister, trekker slutningen: til kamp mot kapitalismen! Muligheten for å bevare og konservere de selvstendige stater eller for å danne varige nye stater eksisterer ikke. Vi sier "varige" fordi det naturligvis kan oppstå noen bufferstater som vil eksistere et par dager som ball for de store. Men det dreier seg naturligvis ikke om slike døgnfluer. Innenfor kapitalismens rammer er selvbestemmelsesretten altså ikke gjennomførbar, den er en utopi, en "rett" som ikke har noe grunnlag i de reelle forhold. Hva den sosialistiske ordning angår, så har parolen overhodet ingen mening, for sosialismen betyr å overvinne enhver undertrykkelse, også den nasjonale; de nødvendige teknisk-administrative grupperinger vil ikke finne sted etter det nasjonale, men etter det produksjonsteknisk-geografiske prinsipp; statsgrensene og selv staten vil opphøre å eksistere ("staten dør ut" - som Engels sa).
For det andre fremstiller parolen alle utviklingsperspektiver helt galt og svekker dermed den revolusjonære kampen. I virkeligheten har nasjonenes rett til selvbestemmelse som sitt grunnlag følgende utviklingsperspektiv: svekkelse av det militært-imperialistiske trykk, statenes demokratisering, de store rovstaters oppløsning og dannelse av mindre demokratiske statsgrupperinger osv. Hele dette perspektivet er, skjønt meget idyllisk, et selvbedrag, et fantasiprodukt. Det vekker i proletariatet håpet om forbedring av dets stilling uten større kamper for sosialismen, selv om bare denne kampen og bare virkeliggjørelsen av sosialismen også kan medføre det nasjonale spørsmålets løsning.
For det tredje er parolen reaksjonær. For tilhengerne av selvbestemmelsesretten ser ikke fremover,. men tilbake, ikke på det store sosialistiske samfunn som forener alle folk, men på de avsondrede "nasjonalstater" som eksisterte tidligere og som knuses under imperialismens hammer. Overvinnelsen av imperialismen og den imperialistiske undertrykkelse av nasjonene skal og må ikke skje ad den vei som heter retten til fedrelandet, (for retten til selvbestemmelse er intet annet enn retten til "fedrelandet"). Men ad den vei som betyr overvinnelse av fedrelandene gjennom proletariatets sosialistiske revolusjon.
For det fjerde forkludrer parolen klassestandpunktet. Ikke en gang selve begrepet "nasjonens selvbestemmelse" klinger godt. Og slik er det i virkeligheten. La oss ta et eksempel: det proletariske parti og proletariatet i et land er mot løsrivelse; derimot er det borgerlige flertallet (og selv i det demokratiske land er borgerskapet ved roret) er for. Hva skal så de andre sosialdemokratiske partier regne med: med "nasjonens" vilje eller med proletariatets vilje? Selvsagt skal vi foretrekke den proletariske vilje. Parolen om retten selvbestemmelse fører hele proletariatets kamp inn i et galt spor, forener det med dets borgerskap til en "nasjon", mens hele partiets kraft må rettes mot å sprenge solidariteten mellom klassene og den "nasjonale enhet". Jo færre berøringspunkter mellom proletariatet og borgerskapet, jo flere berøringspunkter mellom proletarene i de forskjellige land, desto suksessrikere blir den proletariske kamp.
For det femte fører parolen om nasjonens selvbestemmelsesrett til anerkjennelse av fedrelandet. La oss f. eks. anta at utskillelsen av en del av en stat realiseres. Skal da denne nye stat, dette nye fedreland forsvares? Hvis så er, da er det allerede her ingen revolusjonær sosialisme for hånden. Hvis ikke, hvorfor da all denne tale om en selvbestemmelse som ikke skal forsvares? Altså: enten er selvbestemmelsesrett her en lettsindig tom frase eller den fører direkte til fedrelandsforsvarsmyten, hvis skadelighet for proletariatet allerede er blitt erfaringsmessig bevist.
Vekk med grensene! lyder vår parole. Men det betyr samtidig også kampen for sosialismen, for omveltningen, for den sosialistiske revolusjonen. Bare den sosialistiske revolusjonen kan løse vår tids problemer. Derfor er den blitt vår nåtidsparole. Det er ikke vi som bærer skylden for at det uten den heftigste kamp intet er å vinne. Vi betrakter det altså som vår partioppgave å åpne proletariatets øyne og vise det at det bare i de sosialistiske masseaksjoners storm, under den revolusjonære klassekamps tordenslag er i stand til å gjøre det av med enhver undertrykkelse, idet det eksproprierer selve undertrykkerne.
Sosialpatriotene så vel som de moderate sosialistene setter svært ofte opp det såkalte proletariske program for utenrikspolitikken, Det er f. eks. følgende krav: demokratisk kontroll over utenrikspolitikken, obligatoriske voldgiftsdomstoler i tilfelle av mellomstatlige konflikter, internasjonale overenskomster, avskaffelse av det hemmelige diplomati, alminnelig nedrustning osv. osv. Det er bemerkelsesverdig at et liknende program også anerkjennes og prises av de borgerlige pasifistene, altså av den "fredelige borgers" foreldede type. Hvorfor er det slik? Klinger ikke dette programmet demokratisk? Har vi noen grunn til å forkaste det? Det er de spørsmål vi nå skal besvare.
Det er en prinsipiell forskjell mellom oss revolusjonære marxister og de borgerlige ideologer, så vel som angivelige sosialister og anarkister. Vi begrunner vår politikk vitenskapelig, det vil si at vi ikke finner opp våre krav og paroler, men søker det reelle grunnlag for disse krav i de samfunnsmessige utviklingsbetingelser; vi utleder disse fordringer av selve livets kjensgjerninger. Ikke i den forstand at vi "anerkjenner", dvs. rettferdiggjør enhver eksisterende virkelighet. Tvert imot: vi bekjemper enhver nederdrektighet, selv om den har eksistert i årtusener. Men vi bekjemper den med slike metoder som svarer til denne virkelighet: vi er ingen Don Quijotes, men revolusjonære som kjemper med det gode våpen i hånd. Der finnes et russisk ordspråk for barn som lyder: "for å fange fuglen, må man strø salt på dens hale!" Det komiske i dette råd består i at det er like vanskelig å strø salt på fuglens hale som å fange selve fuglen. Men nettopp med slike barnslige metoder opererer utopistene til alle tider. Således ville f. eks. de gamle sosialistene overtale de herskende klasser til å skjenke all eiendom til samfunnet; eller de forsøkte forgjeves å finne en velvillig prins eller fyrste som ved statsmaktens hjelp skulle etablere sosialismen ovenfra osv. Bare den vitenskapelige sosialisme fant det riktige middel i den samfunnsmessige utviklingens kjensgjerninger, idet den satte klassekampen i forgrunnen.
Altså: for å besvare spørsmålet om proletariatets utenrikspolitikk skal vi bare regne med utviklingstendensene. Bare da vil vi være i stand til å smi det riktige våpen mot den borgerlige politikken.
Vi har alt i det foregående skildret disse tendensene. Ikke det idylliske samlivet mellom nasjonene eller rettere statene, men den skjerpede kampen mellom de statlig organiserte finanskapitalistiske grupper; ikke voksende fredsstemninger hos borgerskapene, men tiltagende militarisering i alle stater; ingen avskaffelse av imperialismen, men blodig kamp i enda større målestokk enn nå - slik ser den nærmeste fremtid ut når man ser den uten rosenfargede briller. Det krever det regjerende borgerskaps viktigste interesser. Derav følger: det er fullstendig usannsynlig at demokratiske kontroll, obligatoriske voldgiftsdomstoler, avskaffelse av militarismen osv. lar seg realisere innenfor rammen av det borgerlige samfunn. Det er like utopiske krav som at man skulle kunne få en sosialistisk keiser eller kunne avskaffe arbeidsløsheten innenfor kapitalismen. Ikke disse krav; men selve kapitalismens omstyrting - slik betrakter vi vår oppgave. I det kapitalistiske samfunn er proletariatet ikke i stand til å bestemme utenrikspolitikken, det må tvert imot først bryte borgerskapets klasseherredømme. Sosialpatriotene og de borgerlige pasifistene setter ikke opp dette "demokratiske" program fordi de faktisk er gode demokrater, men fordi de vil føre proletariatet bort fra klassekampens rette vei, bort fra kampen mot kapitalismen, de vil forsøke å smitte det med illusjoner, forskjønne det kapitalistiske systemet, skildre dette systems redsler som tilfeldige, male den rosenrøde fremtid under kapitalens herredømme og forsone proletariatet med kapitalismen. Det er altså to forskjellige perspektiver: det ene er svart og dunkelt, men bak de svarte skyer ser man den sosialistiske revolusjons røde flamme; det andre skildrer helt idylliske tilstander allerede under kapitalismen. Det ene kaller til revolusjonær kamp, det andre betyr ord, ord og atter ord. Det første motsvarer virkeligheten, det andre motsvarer borgerskapets ønsker, fordi det villeder proletariatet og direkte bedrar det med pene talemåter.
Altså: vi kan ikke stille de ovennevnte krav, for det er bare tomme fraser, de er ikke gjennomførbare under kapitalismen; de har som sin forutsetning et absolutt usannsynlig utviklingsperspektiv.
Men hvordan står nå saken med nedrustningsparolen? Denne parolen blir jo ikke forsvart bare av de "moderate", men også av radikale partifeller. Men dessverre må vi også skarpt tilbakevise denne parolen. For det første av liknende grunner som når det gjaldt den "demokratiske kontroll med utenrikspolitikken". Det er likefrem komisk å stille det kravet til borgerskapet, at det med sine egne hender skal tilintetgjøre sin vesentligste kraft. Avvæpningen er en utopi i den alminnelige bevæpnings tid; den kunne bare lå seg gjennomføre hvis også borgerskapets kraft ble brutt. For militarismen er det nødvendigste middel i den imperialistiske politikken; uten militarisme kan det moderne borgerskap slett ikke eksistere; det er dets livs betingelse.
Derav følger slett ikke at vi må vente til borgerskapets krefter forsvinner "av seg selv". Tvert om, vi skal med våpen forsøke å bryte denne kraft, som understøttes med våpen. Den sosialistiske revolusjon er slett ikke noen fredelig affære, og allerede Engels forstod det utmerket godt, da han skrev følgende mot anarkistene (det skal de moderate "sosialdemokrater" merke seg: Engels polemiserte mot anarkistene ikke som en "fredelig", "statsvennlig" etc. sosialist etter Troelstras mønster, men som en revolusjonær): "Har de sett en revolusjon, disse herrer? En revolusjon er visselig den mest autoritære ting som finnes, en handling hvorved en del av befolkningen påtvinger den andre del sin vilje med geværer, bajonetter og kanoner, alt sammen meget autoritære midler; og det parti som seirer må hevde sitt herredømme gjennom den skrekk som deres våpen inngir hos de reaksjonære" (Engels: Über das Autoritätsprinzip). Og Marx har riktig bemerket: "Kritikkens våpen kan ganske visst ikke erstatte våpnenes kritikk, den materielle makt må styrtes gjennom materiell makt" (Marx: Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie). Det betyr at vi - mens vi fører den skarpeste kamp mot militarismen - ikke må fremme den utopiske parolen om nedrustning, men parolen om proletariatets selvbevæpning. Det er visstnok ikke noe krav som vi stiller til staten: det er bare den oppgaven som det proletariske parti må stille til seg selv, til proletariatet. Den økende tilspissing av kampen vil også ledsages av en tilspissing av kampmetoden, i siste instans med bruk av våpnene. Selv om det ikke er slik i dag, så vil det være slik i morgen.
Men proletariatet behøver ikke bare våpnene før sin seier, men også etter denne seieren. Det vil bli nødt til å slå alle reaksjonens motangrep tilbake. Hva mer er: det vil også rekke sin bevæpnede hånd til sine kjempende brødre i andre land. Hvis f. eks. den proletariske revolusjonen seirer i Tyskland, så er det høyst formålstjenlig å hje1le de franske og russiske arbeidere i deres kamp med våpen. Det ville ikke være en hjelp fra Hindenburgs hender, men fra kampfellenes side. Som i sin tid det revolusjonære franske borgerskap i Napoleons-krigene befridde de andre borgerskaper fra føydalismens åk, så kan det også nå oppstå revolusjonære kriger, der det seierrike proletariat kan yte sine klassefeller en virkelig kraftig håndsrekning. Vi er ikke pasifister; vi betrakter krigene som kjempere for proletariatets befrielse, men ikke som barmhjertige søstere eller som frelsesarmeoffiserer. Mot den nåværende imperialistiske rovkrigen protesterer vi med alle midler; men vi anerkjenner de undertrykte klassers borgerkrig mot undertrykkerne, så vel som proletariatets revolusjonære krig. Vårt symbol skal ikke være det brukne gevær, men geværet som er rettet mot våre klassefiender. Ikke "lev i fred" skal vår parole lyde, men vår parole er Liebknechts parole: "Senk våpnene, vend dem mot våre klassefiender!"
Altså: vi fører kampen mot militarismen med alle de midler som står til vår rådighet; vi avslår alle krigskreditter; vi utfolder enhver mulig propaganda, så vel som enhver effektiv handling mot den militaristiske klikk; vår oppgave er kritisk og negativ. Men vi stiller intet krav om nedrustning, som bare kan vekke illusjoner om at vi nærmer oss de rolige tider. Ikke avvæpning, men proletariatets bevæpning. Ikke det tolstoianske perspektiv: alminnelig ro og fred, men perspektivet: den aller skarpeste kamp for arbeiderklassens makterobring.
Til de viktigste spørsmål som nå stilles med særlig skarphet, hører også spørsmålet om sosialdemokratiets forhold til statsmakten. Dette forklares av to ulike fakta som henger nøye sammen. For det første er vår epoke en tid av tilspisset konkurranse mellom de statlig organiserte finanskapitalistiske grupper, der statens militære makt er av den største betydning som middel i konkurransen. Spørsmålene om utenrikspolitikken, om militarismen osv. må man besvare ganske forskjellig, hvis man har forskjellig oppfatning om statens karakter. For det andre så vokser statens rolle også i samfunnets indre liv uhyre hurtig. Til dette må man ta et bestemt standpunkt. Vi vil derfor på dette sted også undersøke spørsmålet om statsmakten.
Først et par bemerkninger om statens vesen i alminnelighet. Fra marxismens standpunkt, som vi representerer, er staten ingenting annet enn de herskende klassers bredeste organisasjon, hvis grunnleggende funksjon består i å verne om og utbre utbyttingen. De interesser som den statlige organisasjon representerer, er aldeles ikke "almenhetens", dvs. hele samfunnets interesser, men den herskende klasses interesser, den klasse som til den gitte tid sitter ved roret; de mål og oppgaver som staten setter seg, bestemmes altså av denne herskerklasses interesser, og bare av dem. Dette står slett ikke i motstrid til den omstendighet at staten har en rekke almennyttige funksjoner. Det er bare en nødvendig betingelse for dens fortsatte eksistens. Statens "almennyttige" handlinger er altså betingelsene for den mest varige og mest resultatrike utbytting av den undertrykte klasse, i det nåværende samfunn hovedsakelig proletariatet. Den herskende klasses politikk bestemmes av beregningen, staten beregner sine handlinger akkurat som en hvilken som helst annen kapitalistisk organisasjon gjør det. Staten bygger jernbaner, oppretter skoler og andre nyttige ting. Hvorfor? Ikke fordi den har omsorg for folket. Men fordi det bare er på den måten at kapitalismens videre utvikling er mulig, dvs. at større mengder av de verdier som arbeiderklassen skaper, havner i kapitalistenes lommer. Staten foretar en rekke sanitære foranstaltninger. Hvorfor? Heller ikke på grunn av proletarenes vakre øyne, men fordi dette under bestemte betingelser er fordelaktig for den herskende klasse: enten i kraft av den direkte interesse (f. eks. staten trenger et godt soldatmateriell og kan derfor også godta en del forholdsregler mot "nasjonens degenerering") eller i kraft av strategiske overveielser i klassekampen mot de undertrykte, når de siste tiltvinger seg innrømmelser; i dette tilfelle ligger det i de herskendes interesse å gi en konsesjon, for ellers vil saken bli enda verre. Beregningen av interessene dikterer også her den statlige politikken.
Enhver stats vesen består altså i at den er "den mektigste, økonomisk herskende klasses organisasjon, som ved dens hjelp også blir politisk herskende klasse og således erverver seg nye midler til å utbytte den undertrykte klasse og holde den nede" (Engels: Ursprung der Familie etc). Staten er en menneskeorganisasjon for menneskeutbytting, den er forholdet mellom menneskene og dessuten et hersker-, undertrykkelses-, maktforhold. "Klasseløs stat" er altså en ikke-ting, som tørt vann eller tre-aktig jern. Men derfor er den ikke evig. Statens skjebne er klassesamfunnets skjebne: når klassene forsvinner (under sosialismen), forsvinner også staten, den "utdør", som Engels sier. (Note. Det er umulig å tale om den "sosialistiske stat". Det er fra marxistisk standpunkt det rene tullball. Vi kan ikke her sitere alt Marx og Engels har skrevet om dette, og henviser derfor interesserte lesere til følgende verker: Marx: Kritische Randglossen etc.; Elend der Philosophie (slutten); Engels: Anti-Dühring; Dell' Autorità; Ursprung der Familie etc.). Bare i det proletariske diktaturs mellomstadium, når proletariatet blir til herskende klasse for med makt å undertrykke alle motangrep fra det beseirede borgerskap, eksisterer fremdeles staten som det herskende proletariats organisasjon; med diktaturets oppløsning forsvinner også denne siste form av staten.
Når staten er den herskende klasses organisasjon, så er den moderne imperialistiske stat det finanskapitalistiske borgerskaps herskerorganisasjon, en organisasjon som har flere ganske eiendommelige trekk. Man kan si at vår tid er militariseringens og statskonsentrasjonens tid i hele det samfunnsmessige liv. La oss se nærmere på denne prosessen.
Den siste epoke i den kapitalistiske utvikling er kapitalismens utvikling til organisasjon. Og det ikke bare i det økonomiske liv, men overalt; i økonomien skaper borgerskapet syndikater og truster, arbeidsgiverforeninger til bekjempelse av arbeiderklassen, handelskamre og andre organisasjoner ; i politikken organiserer det seg i de politiske partier som sitter ved regjeringsroret; selve staten er dets organisasjon; til arbeiderklassens fordummelse har det kirkeorganisasjonen; pressen er nå også organisert (journalistkorporasjonene, telegrafagenturer, hele avistruster som monopoliserer nesten alt); slik er det også med vitenskapen: forskjellige foreninger, akademier, museer, laboratorier, kongresser, tidsskrifter osv. osv. beviser det ganske drastisk. Det finnes ingen krok av borgerskapets virksomhet (de proletariske organisasjoner skal vi ta for oss senere), som er forblitt uorganisert. Særlig stor og fast er dets militære organisasjon. Men den imperialistiske utviklings nødvendigheter fører til at alle disse borgerlige organisasjoner blir oppsugd av staten; de forvandler seg altså til en kjempemessig fellesorganisasjon i det finanskapitalistiske borgerskaps hender. Det er lett å forstå hvorfor det er slik: for å føre krig i våre dager behøver man ikke bare - som tidligere - å skaffe pengene; man må ha alt: hele økonomien, hele folkets, hele kanonfødens, fysiske og psykiske krefter. Derfor må det regjerende borgerskap mobilisere alt, dvs. stille alt til disposisjon for staten og dens militære organisasjon. Staten "mobiliserer" og "militariserer" økonomien: den forener seg med trustene, den innfører produksjons- og handelsmonopoler, den får i sine hender de viktigste kredittanstalter, med ett ord: den regulerer hele økonomien, den forvandler arbeideren til en "mobilisert" arbeider, som, selv om han forblir på fabrikken, befinner seg under militær disiplin; staten mobiliserer pressen, som bare bearbeider nyhetene til gunst for dens generalstab og sprer de fordelaktige løgner; den mobiliserer vitenskapen, som oppfinner giftgass, flymaskiner etc. eller som forsøker å reparere det halvveis oppbrukte soldatmateriell (sårede) osv. Slik "arbeider" alle deler av staten, alle borgerlige organisasjoner for å understøtte statens kamp, det vil si den imperialistiske røverkrig. Det er overflødig å peke på hvilken rolle den militære organisasjonen her spiller; den vokser til det uhyrlige. Slik ser den moderne staten ut: det er finanskapitalens gigantiske organisasjon, oppbygd etter militært mønster, der alle deler - fra hæren til vitenskapen - har til formål å understøtte den imperialistiske krigen. Denne organisasjonen undertrykker i første rekke proletariatet: den forvandler det til en slave som i fredstid skaper alt for borgerskapet, og som i krigstid skal gi sitt blod for det i tillegg.
Vi kommer nå til spørsmålet om de proletariske organisasjoner, og da først og fremst sosialdemokratiet og fagforeningene. Her er to scenarier mulig: enten vil den proletariske organisasjon også bli oppsugd av staten - på denne vei står det gule sosialpatriotiske "sosialdemokrati" med Guesde, Scheidemann, Plekhanov, Henderson & Co. i spissen, eller den sprenger borgerskapets statlige organisasjon sammen med sine broderpartier for å organisere sin egen provisoriske statsmakt (proletariatets diktatur); på denne vei befinner det revolusjonære sosialdemokratiet seg. I første tilfelle ingen befrielse, men proletariatets fullstendige forfall; i det andre tilfelle - sosialismen. Av dette følger at sosialdemokratiets taktiske grunnkrav må være: prinsipielt fiendskap mot den nåværende statsmakt. Når tidligere den berømte parolen gjaldt: "ikke en øre, ikke en mann til staten", så må dette kravet nå overholdes dobbelt strengt. Videre: sosialdemokratiet må bekjempe alle foranstaltninger som gjør proletarene til statens livegne. Det er en fullstendig foreldet og absolutt uklok oppfatning å hilse ethvert statstiltak velkommen med glede. Tvert imot er det i dag det omvendte som gjelder. Utvidelsene av statens virkeområde betyr i dag direkte støtte til den imperialistiske rovstat; de skal avslås av sosialdemokratiet. Man må ikke forveksle den militaristiske statsdrift med sosialismen; det ville, objektivt sett, være en hån og et forræderi mot sosialismen.
Den videre utvikling av statene er (når vi holder oss innenfor kapitalismens ramme) bare mulig som utvikling mot større militarisering. Derfor skal sosialdemokratiet slett ikke stemme for noe som helst statsforbund, som nå alltid er av imperialistisk karakter. Således må f. eks. det tyske eller østerrikske sosialdemokrati ikke stemme for tollunionen mellom Østerrike og Tyskland eller for det såkalte Mellom-Europa. Ikke for at disse former økonomisk sett står tilbake; de er økonomisk progressive. Men fordi enhver slik konsolidering av statene betyr imperialismens vekst og styrking av militarismen, På samme måte skal de russiske, engelske, franske og italienske partifeller stemme mot sine regjeringers økonomiske planer, de planer som til tross for at de søker å forene vedkommende land økonomisk, på samme tid betyr styrking av en militær allianse som må betraktes som høyst skadelig for proletariatet.
Statsmakten, som mer og mer forvandler seg fra proletariatets indirekte til dets direkte utbytter - ettersom staten trekker landets økonomi til seg og fremtrer som en kollektivkapitalist - blir også til en åpen fiende av arbeiderklassen. Og sosialdemokratiets oppgave er nå med særlig skarphet å understreke sin prinsippielle fiendtlighet mot statsmakten. I siste instans knuser proletariatet borgerskapets statlige organisasjon, og etter en overgangsperiode, et interregnum, av arbeiderklassens diktatur, oppløses også denne siste statsformen.
Finanskapitalismens og den imperialistiske politikks epoke stiller som proletariatets oppgave den direkte erobring av den politiske makten, omstyrtningen av kapitalismen, problemet om den sosiale revolusjon og organiseringen av den sosialistiske produksjonsmåte. Men det utelukker slett ikke kampen for forskjellige mindre krav. Tvert imot forutsetter den sosiale revolusjon en slik kamp. Vi må ha det helt klart for oss at den sosialistiske revolusjon ikke er en enkelt handling som er over på et par dager. Den er ingen sammensvergelse etter mønster av et militært pronunciamento, eller etter mønster av en hvilken som helst middelalderlig palassrevolusjon, der en fyrste ved hjelp av sin bande myrdet en annen for å tre i hans sted. Proletariatets sosialistiske revolusjon er de store folkemassers opprør, er en massebevegelse som utvikler proletariatets hele revolusjonære energi. Men denne energien kan bare utvikle seg i kampen og gjennom kampen. Den sosialistiske revolusjons parole blir stadig mer begripelig og kommer de proletariske masser stadig nærmere når denne parole fremtrer som en nødvendig følge, som en logisk konsekvens av den daglige kampen. Og denne daglige kamp har sin begrunnelse i hver enkelt arbeiders daglige erfaring. Sosialdemokratiets oppgave er å generalisere denne kampen, å gi den sosialistisk betydning, å gjøre enhver opptreden av proletariatet til et skritt i den sosialistiske revolusjonen, å gjennomføre enhver kamp for reformer i sammenheng med våre store mål. Bare i så fall er kampen for de små krav også en revolusjonær kamp. Tyngdepunktet i vår virksomhet, våre krav, vår propaganda, vår agitasjon, skal nå ligge på våre maksimumskravs område. Enhver delvis kamp er for oss bare en metode, bare et middel til å oppdra proletariatets brede masser for den sosialistiske revolusjon, og til å anskueliggjøre dennes nødvendighet, å forvandle ethvert fremskritt til støttepunkter for den videre, stadig skarpere kamp.
I sentrum for hele kampen skal kampen mot imperialismen og militarismen føres, noe som også betyr kampen mot kapitalismen.
Enhver opprørende hendelse, soldatmishandlinger, de militæres frekke innblanding i klassekampen, det være seg som erstatning for streikende arbeidere ved hjelp av soldater eller som direkte angrep fra statens væpnede makt på proletarene - skal utnyttes i denne retning: i store stater som har kolonier, er sosialdemokratiet forpliktet til på det skarpeste å protestere mot utbyttingen av de innfødte i disse kolonier og gi sin støtte til de koloniale opprør mot rovstatens sentraliserte makt; i tilfelle krig bruke alle midler, derunder som det første og absolutt nødvendige skritt proklameringen av generalstreik. Men også de relativt "fredeligere" øyeblikk gir det rikeste materiale for et proletarisk partis revolusjonære virksomhet. For det første dyrtiden. Det er pisken i det nåværende proletariske liv; over alt står man over for denne fryktelige foreteelse: i krigførende så vel som i nøytrale land. Allerede før krigen var dyrtiden stor; nå ble den utålelig. Mangfoldige er dyrtidens årsaker, men alle henger sammen med den nåværende verdens- og nasjonaløkonomis kapitalistiske form: eiendomsretten til jord og grunn og anarkiet i den kapitalistiske produksjonsmåten tillater de store grunneiere å hente ut veldige renter uten tilstrekkelige tekniske forbedringer, uten økning av produksjonen: de monopoliserer landbruket, bremser utviklingen av produktivkreftene og dikterer dessuten, takket være sitt monopol på jord og grunn, de høyeste priser. I industrien virker likeledes arbeidsgiverorganisasjonene, som driver prisene oppover. I samme retning virker tolltariffene, som stadig blir større og større: her bærer militarismen den direkte skyld, ettersom den sluker enorme summer som av staten dekkes gjennom beskatningen av folket. Også statens proteksjonistiske politikk, dvs. innføringen av høy toll på de varer som importeres, har samme virkning. Til disse årsaker, som også virket før krigen, kommer krigstidens spesifikke årsaker: verdensøkonomiens forfall d. v. s. lammelsen av utenrikshandelen gjennom krigen, blokadene, import- og eksportforbud, i enkelte lande - pengeverdiens senkning som følge av at staten har utstedt en overflødig mengde papirpenger osv. Sosialdemokratiet må føre sin kamp mot dyrtiden i tre retninger: for det første ved trykk på staten og kommunene som til en viss grad kan lindre nøden, forutsatt at man tvinger dem til det; for det andre gjennom kooperasjonen; for det tredje gjennom arbeiderklassens streikekamp for høyere lønninger. Proletariatet må besvare prisøkningene med å øke sine lønnskrav. Men vi skal ikke glemme at alle disse forholdsregler, selv økte lønninger, bare kan gi en viss lindring av nøden; dyrtidens røtter ligger altfor dypt i den kapitalistiske organisasjon av økonomien, i monopolforbundenes herredømme, i den moderne stats proteksjonistisk-imperialistiske politikk. Derfor er den endelige kampen mot dyrtiden ikke bare en kamp mot kapitalismens eksesser, dens "overdrivelser", men også en kamp mot kapitalismen for den sosialistiske produksjonsmåte. Sosialdemokratiet må søke å utvide folkebevegelsen mot dyrtiden, det må organisere de hungrende massers opptreden, støtte alle økonomiske og politiske streiker og ved siden av de enkelte reformkrav drive agitasjonen for proletariatets sosialistiske revolusjon. For også denne kampen skal tjene sosialismen. Det samme gjelder for skattene. Mot disse må proletariatet bruke forskjellige midler, like til organisert skattenekt, når denne skatten ikke inngår som et ledd i varebeskatningen, men må betales direkte (f. eks. boligskatt). Men også ved denne anledning skal vi alltid si at for å avskaffe dette utålelige systemet med utsuging av massene, må man også avskaffe kapitalismen. Riktig nok kan vi lykkelig velte av oss den eller den skatten, men i det store og hele vil vi bli ved det gamle, så sant vi ikke vinner noen endelig seier. Altså også her utvidelse av bevegelsen mot skattene under sosialismens synsvinkel. Etter krigen vil det sannsynligvis i de krigførende land bli stor arbeidsløshet, når de store hærer atter vender tilbake til "fredens liv". Kampen mot arbeidsløsheten gjennom direkte press på staten, kommunene og arbeidsgiverorganisasjonene, kravet om støtte til de arbeidsløse fra disse organisasjonenes side blir en av det organiserte proletariats viktigste oppgaver. Men også her det samme: den endelige løsning av spørsmålet bare i sosialismen; stadig sterkere utbredelse av kampen, stadig kraftigere press på de kapitalistiske rammer inntil de endelig sprenges. Kampen for statens demokratisering er nå nesten utsiktsløs innenfor kapitalismen. Men vi vil her sette frem våre radikale krav, for det første fordi vi tross alt kan tiltvinge oss noe, for det andre fordi disse kravene vil tilspisses frem til den tid da deres virkeliggjøring egentlig blir den politiske side av den sosialistiske revolusjon. Slik er det f. eks. i Tyskland formålstjenlig å sette frem kravet om republikk; under dette krav vil det tyske proletariat rykke fremover inntil det seirer for godt. Den politiske side av denne seier, altså omstyrtingen av borgerskapet, er den republikanske statsform som i det proletariske diktaturs periode fremdeles vil eksistere.
Jo mer staten opptrer som arbeidsgiver, jo mer altså den moderne kapitalismen antar formen av statskapitalisme, jo mer direkte vil sammenhengen bli mellom våre reformkrav og revolusjonens problem. Alle grener av kampen, kampen mot dyrtid og skatter, kampen for høyere lønninger og forkortelse av arbeidstiden, kampen mot militarismen og krigsfaren, mot utplyndringen av de undertrykte nasjoner og stammer, kampen mot arbeidsløsheten og for republikken osv. - all disse strømninger vil flyte sammen i en veldig strøm av forbitrelse og kamp som endelig vil tilintetgjøre undertrykkernes herredømme. På den måten oppstår proletariatets sosialistiske revolusjon. Og vår oppgave, det revolusjonære sosialdemokratiets oppgave, består i bevisst å regulere denne tilblivelsesprosessen, å rette de proletariske massers elementære misnøye, som streber etter handling og kommer til å strebe enda sterkere deretter, mot de riktige formål under de riktige paroler. Dette formål og dette løsen er proletarenes sosialistiske revolusjon.
Men - og dette er nettopp det nye som imperialismens epoke etter vår mening krever av oss - vi må føre vår propaganda for den sosialistiske revolusjonen i mer konkrete former. Revolusjonen så vel som dens formål, den sosialistiske produksjonsmåte, må ikke fortsette å være en frase, et par ord som ingenting sier, men skildres mer konkret. Vi må da utnytte det veldige erfaringsmateriale som finanskapitalen og den såkalte krigssosialismen har gitt oss. Ekspropriasjonen av storbankene som det sentrum som regulerer hele det industrielle liv, ekspropriasjonen og erobringen av de organisasjonstråder som nå er i syndikatenes og trustenes hender, konfiskasjon av de statlige og kommunale foretak og statsbankene, organiseringen av økonomien på grunnlag av fullstendig demokrati og vitenskapelig teknikk osv. - alt dette skal ikke bare debatteres i økonomisk-vitenskapelige kretser, men bringes ut til massene. Det viktigste er å gjøre sosialismens ide levende hos massene, å vekke viljen til sosialistisk omveltning. Lykkes det - og det vil, det må lykkes - så vil proletariatet forvandle seg fra borgerskapets slave til dets beseirer.
I alle lande erkjenner arbeiderklassen mer og mer nødvendigheten av masseaksjoner, av det direkte, utenomparlamentariske press på regjeringen. Men mange trekker derav den slutning at sosialistene helt skal gi avkall på parlamentarismen. Spørsmålet om forholdet mellom de parlamentariske og de utenomparlamentariske midler står nå atter på dagsordenen.
Den forbigangne "fredelige" epoke i den kapitalistiske utvikling har også vakt og næret illusjonistiske forhåpninger til de "fredelige veier". Den fullstendige legalitet, det "lovliges" ramme ble sett på som tilstrekkelig. Selv omveltningen av det kapitalistiske samfunn til det sosialistiske forestilte man seg som erobringen av parlamentet gjennom det stadig stigende tall av sosialdemokratiske parlamentsmedlemmer. Sosialdemokratiets hovedparole var derfor: å erobre et nytt mandat, endog uten hensyn til hvordan og med hvilke midler. Til dette formål tjente de forskjelligste allianser med de borgerlige partier, sågar under forutsetning av at proletariatets selvstendige klassekrav ble fjernet. Tap av mandater ble betraktet som den største faren, og for å unngå dette har man endatil oppfunnet parolen om "å ikke terrorisere borgerskapet". På det viset forvandlet parlamentarismen seg fra et hjelpemiddel i klassekampen til et mål i seg selv og - objektivt sett - til et middel til massenes bedrag.
Den imperialistiske epoken har knust illusjonene om "fredelige veier". Den moderne staten fremstår som finanskapitalens diktatur, som ikke bare er rettet mot de konkurrerende finanskapitalistiske grupper og de koloniale folk, men også mot proletariatet. Sammen med de andre kapitalistiske organisasjonene står den i åpen kamp mot den oppvåknende arbeiderklasse. Sosialdemokratiet blir godt behandlet når det opphører å være et virkelig sosialdemokrati. Under den generelle militariseringen blir proletariatet med utallige faste tråder bundet til den statsorganisasjonen. Proletariatets kamporganisasjoner risikerer å miste sin legale eksistens. En rekke angrep på foreningsfriheten, på streikeretten, på demonstrasjonsfriheten, økende sensursjikanerier, utallige arrestasjoner av revolusjonære sosialdemokrater etc. - dette har imperialismen ført med seg. Men jo mer den moderne kapitalismen forvandler seg til statskapitalisme, desto mer bundet blir proletariatet. På samme vis som det f. eks. nå i nesten alle land er streikeforbud for offentlige (dvs. stats- og kommunale) virksomheter, slik at enhver streik her av regjeringen blir sett på som statsfiendtlig og fedrelandsforrædersk, så kommer regjeringen til å behandle nesten enhver streik slik, fordi enda flere bransjer kommer til å bli lagt under statskontroll. Her nytter det ikke med noen stor sosialdemokratisk representasjon i parlamentet. For borgerskapet, som meget godt forstår at nå går det løs på "det hele", opptrer i sluttet falanks mot sosialdemokratiet. Det vil ikke vike tilbake for et statskupp hvis det blir noen fare for at sosialdemokratiet (det revolusjonære sosialdemokrati) skulle få flertall. I virkeligheten har man allerede nå, under krigen, iverksatt en endring av den såkalte rettsordningen. Den "engelske frihet" eksisterer ikke. Den franske republikk skiller seg de facto svært lite fra Prøyssen, og Prøyssen praktiserer akkurat den samme politikken som det tsaristiske Russ1and. Borgerskapet trenger ingen parlamentarisk frihet nå, den trenger nå militarismens diktatur. Men håpet om at man kan overvinne det militaristiske åk, så vel som det organiserte borgerskaps åk med fredelige taler er bare til for hyklerne (idiotene kan man ikke regne med) som har interesse av å villede arbeidermassene. Den stormfulle tid vi lever i krever også. tilsvarende kampmidler - og det er proletariatets masseaksjoner.
Med proletariatets masseaksjoner forstår vi de aksjoner som ikke gjennomføres av arbeiderklassens representanter, det være seg parlamentarikere eller fagforeningsbyråkrater eller andre "instanser", men av proletariatet som masse, direkte gjennom arbeiderne selv. Det er gatedemonstrasjoner, streiker og især generalstreiker, endelig massenes kamp med våpen i hånd, hvilket også kommer til uttrykk i form av hærens splittelse i to deler - for og mot proletariatet. "Instansene" skal bare regulere denne bevegelsen, og senere kanskje danne kimen til den revolusjonære statsmakten for å gjennomføre de nødvendige diktatoriske forholdsregler mot borgerskapet. Det første ord - og det uten sammenligning viktigste ord - tilhører massens aktivitet. Bare massen kan utfolde slike krefter som er nødvendige for å desorganisere borgerskapets veldige statsapparat og skape seg sitt eget. Selv den pågående krigen har vist hvilke kjempemessige energier som ligger i massen. Den kollektive heroisme, som kan overvinne alt, den er en gjennom krigen bevist kjensgjerning. Men denne kraften er nå rettet mot den gjensidige ødeleggelses formål. Å utnytte den for en bedre sak - det er sosialdemokratiets oppgave.
Er det dermed sagt at parlamentarismen er overflødig ? På ingen måte. Det er bare den parlamentariske kretinisme man av alle krefter må bekjempe. Det finnes egentlig to slags parlamentarisme: den reformistiske som ser sin oppgave i det såkalte "positive arbeid", og den sosialistisk-revolusjonære parlamentarisme som utnytter parlamentet som en revolusjonær tribune. For oss revolusjonære marxister er bare den siste typen av parlamentarismen mulig. Vi har alltid betraktet det parlamentariske arbeid, valgene osv. bare som et hjelpemiddel i proletariatets samlede revolusjonære kamp, som et middel i agitasjonen (parlamentstalene) og i organisasjonsarbeidet (valgene). Ikke antallet mandater var det for oss viktige, men de resultater sosialdemokratiet under valgagitasjonen og ved hjelp av parlamentsagitasjonen vinner utenfor parlamentet, blant de proletariske masser. Den nåværende situasjonen har helt bekreftet dette standpunkts riktighet. Selv motstanderne av sosialdemokratiet anerkjenner at partifelle Liebknechts parlamentariske virksomhet, som er selve mønsteret for den revolusjonære parlamentarismen, har virket ytterst revolusjonært. Det samme med Höglunds og visse serbiske, italienske og russiske partifellers holdning. Å gi avkall på en slik parlamentarisme ville være å skade seg selv. Altså: ned med den parlamentariske kretinismen, leve den revolusjonære parlamentarismen!
For at parlamentsarbeidet skal kunne gjøre størst mulig nytte må det stå i stadig kontakt med den utenomparlamentariske bevegelse og med det utenomparlamentariske press. Parlamentarikere skal ikke opptre som isolerte personer, som "førende ånder" som ingenting har til felles med "gaten", men som "gatens" representanter. Den sosialdemokratiske revolusjonære taler i parlamentet heller ikke til de herrer som sitter der, men over hoder på dem til de masser som er der ute. Vår tid går svanger med de største konflikter. Massekamper kommer til å finne sted, selv om "førerne" ikke ønsker dem. De revolusjonære parlamentarikeres oppgave vil det være å gi uttrykk for disse kampene i parlamentet og på den måten støtte den utenomparlamentariske kampe. Det er ikke utelukket at når det blir et stort antall revolusjonære representanter så vil disse etter suksessrike revolusjonære kamper utgjøre kjernen i det revolusjonære proletariske konvent. Men forutsetningene for dette er den mest bestemte taktikk, ingen kompromisser, ja, selv personlig heroisme. Parlamentarikerens plass er i dette tilfelle ingen sine cure, ingen "post" som sikrer en et rolig liv med god belønning, men tvert om den farligste post i kampen, den som alle fiendens skudd er rettet mot. Den parlamentariker som - i likhet med Liebknecht - kaller til opprør i parlamentet, som marsjerer på gaten under den revolusjonære demonstrasjon sammen med massene - en slik parlamentariker blir av regjeringen betraktet som den farligste fiende.
Når de revolusjonære marxister allerede før var motstandere av den reformistiske parlamentarisme, så er en slik taktikk dobbelt nødvendig nå. For enhver reformisme - også de parlamentariske illusjoner - forvandler proletariatet til et viljeløst objekt for den imperialistiske politikk og tilintetgjør dets bestrebelser for sin frigjøring. Det som nå fremtrer som det nødvendigste, er tilintetgjørelsen av alle illusjoner, av enhver undervurdering av motstandernes krefter, en klar erkjennelse av at det bare er på de revolusjonære massseaksjoners vei, som i parlamentarismen bare ser et hjelpemiddel og et supplement, at proletariatets seier er mulig. Men hvis proletariatet fremdeles fortsetter å håpe på at "instansene" gjennom forskjellige overenskomster med regjeringen, ved å sende "sosialistiske" representanter inn i ministeriene, gjennom alle mulige lakeitjenester overfor staten, kan styrke sin posisjon, så lenge vil det i virkeligheten (ikke i sin innbilning) være dømt til fullstendig avmektighet. Den virkelige forfatning - det forstod allerede Lassalle - består ikke i papirlover som hvert øyeblikk kan forandres, men i maktforholdet mellom de reelle samfunnsmessige krefter. Men proletariatets klassemakt gror ikke i parlamentene, men i massebevegelsen. Det er hva arbeiderklassen endelig må forstå.
Det anerkjente krakk i de offisielle parti- og fagforeningsorganisasjoner som under navn av den 2. Internasjonales sammenbrud allerede tilhører historien, hadde som årsak visse særegenheter i den foregående periodens samfunnsmessige utvikling. La oss kaste et tilbakeblikk på denne epoken. I verdensøkonomien dominerte enkelte stormakter som raskt utviklet sine "nasjonale" industrier. Men ved siden av dem fantes det mange agrare områder som fremdeles ikke var besatt av "kulturfolkene". I Afrika, i Asia, i Amerika og Australia var det plass nok til å tilfredsstille behovet hos stormaktenes kapital. Disse storkapitalistiske stater kunne derfor uhindret og i stor målestokk drive sin rovpolitikk i koloniene, uten å støte nevneverdig sammen. Det var bytte nok for alle. Men i og med denne verdensøkonomiske situasjon var muligheten gitt for en rask ekspansjon av den storkapitalistiske industrien på bekostning av de undertrykte kolonifolk. De verste "skyggesider" ved den kapitalistiske utviklingen ble lagt på den kolonibefolkningens skuldre. Omvendt var industrien på kontinentet og i Nord-Amerika i temmelig varig blomstring, noe som også medførte lønnsøkninger. På denne måten oppstod et visst interessefelleskap mellom det undertrykkende borgerskap og det undertrykte proletariat i storstatene. Staten kom for de blendede proletarer, særlig de best betalte, ikke til å stå som den herskende klasses organisasjon, dvs. som en fiendtlig organisasjon, men som beskytteren av de "nasjonale" fellesinteresser, hvori også proletariatet hadde sin andel. Og i det avgjørende øyeblikk, da det gjaldt å representere sitt eget klassestandpunkt i sammenstøtet mellom de ulike konkurrerende borgerskap, ble verdensproletariatet, oppdratt gjennom den foregående epoken, straks spaltet i fiendtlige "nasjonale" grupper. Hele organisasjonenes kraft ble brukt til understøttelse av borgerskapet.
Den imperialistiske epoke med sine stadige kriger betyr ikke bare ingen varig prosperitet og lønnsøkning, men omvendt: smertefulle kriser i det økonomiske liv og senkning av proletariatets levestandard. I denne epoke vender borgerskapets rovpolitikk seg direkte mot proletariatet, idet den krever enorme ofre av det og medfører utålelige byrder og lidelser. Det er grunnlaget for at proletariatet kommer til å bryte sin solidaritet med borgerskapet, at det må opptre som den revolusjonære, verdensomstyrtende kraft mot borgerskapet. Men derfor må det ikke bare avpasse sine kampformer etter de nye betingelser, men også skape de tilsvarende organisasjonsformer.
For det første må arbeiderbevegelsens internasjonale organer styrkes. Alle vet at de internasjonale kongresser innenfor den 2. Internasjonale så å si spilte en paraderolle, at selv det int. sos. byrå (I. S. B.) på ingen måte var noen representant for den proletariske makt. Det var i langt større grad en innretning for registrering av alt som skjedde i de forskjellige land. De sosialdemokratiske partiers hele virksomhet var fullstendig "nasjonal", dvs. den gjorde seg bare gjeldende innenfor statens ramme; og svarende hertil var hvert "nasjonale" sosialdemokratiske parti fullstendig autonomt.
Denne organisasjonsformen må helt forandres. Den nye tid krever samling av våre krefter i internasjonal målestokk. Kampen mot imperialismen er en internasjonal kamp, som også må føres internasjonalt. Hvis det er riktig - og det er absolutt riktig - så må de enkelte nasjonale partiers autonomi tilintetgjøres; de nasjonale partier skal forvandles til seksjoner av den internasjonale fellesorganisasjon, der det avgjørende ord nettopp tilhører de internasjonale kongresser, de internasjonale eksekutivorganer osv. Vi må bygge et internasjonalt parti, der de nasjonale seksjoner bare eksisterer som underavdelinger. Internasjonalens beslutninger skal være helt konkrete og bindende (for Internasjonalen skal ikke bare registrere, men føre kamp. den skal være handlingens Internasjonale). Bare i denne form er den virkelige Internasjonale mulig.
Men denne internasjonale sentraliseringen må baseres på bevegelsens sentralisering også innenfor de enkelte stater. Den kampen som står foran oss, er kampen mot det strengt organiserte borgerskap. Riktig nok er massenes opptreden, massens direkte press, her avgjørende, men det utelukker slett ikke organisasjonen. Og vi trenger en sentralisert organisasjon. Jo mer planmessig massekampen føres, desto bedre. Derfor mener vi at alle former av den proletariske bevegelse - partiene, fagforeningene og de kooperative sammenslutninger - organisatorisk skal føres stadig nærmere hverandre, for når øyeblikket krever det å kaste sin samlede organisatoriske kraft på klassekampens vektskål. Uten samarbeid mellom fagforeningene og partiet er f. eks. ingen godt gjennomført generalstreik mulig. Men også kooperasjonen kan understøtte de streikende og deres familier (som det f. eks. skjedde under den seneste storstreiken i Belgia), dele ut flyveblader osv.
Jo nærmere alle grener av arbeiderbevegelsen står hverandre, jo sterkere sammensveiset de blir, jo større blir - om de er gjennomtrengt av revolusjonær kampånd - summen av massenes energiutfoldelse, og jo sikrere vil resultatet være. Men - og det er meget viktig - organisasjonen skal bygges på demokratisk grunnlag, alle "instanser" skal alltid stå under massenes kontroll, massen selv skal diskutere de viktigste spørsmål. Denne organisasjonsform kan vi betegne som demokratisk sentralisme.
Kampen mot imperialisme og militarisme forutsetter de mest radikale metoder. Det krever på sin side at vår propaganda, vår agitasjon, vår organisasjon ingenlunde må bli stående foran kasernens porter. Tvert imot, vi trenger nå også å befeste våre organisasjoner i hæren. Statens militære organisasjon er nå blitt til kapitalismens hovedstøtte. Desto nødvendigere er det å ha våre folk i dette fiendtlige citadell, som i påkommende tilfelle ikke vil skyte mot proletariatet, men mot proletariatets klassefiender. Å skape sosialdemokratiske soldat- og matrosorganisasjoner, å skape organisatorisk forbindelse mellom arbeiderne i bluse og uniform, å drive propaganda og agitasjon blant soldatene, å trekke militæret inn på arbeiderklassens side i de industrielle og politiske konflikter - det er sosialdemokratiets direkte oppgaver. Særlig viktig er å vinne de teknisk kvalifiserte deler av hæren (ingeniørtropper , sappører etc.), som i regelen er rent proletarisk, for sosialismen.
Det er svært sannsynlig at sosialdemokratiet for å oppfylle alle disse oppgavene kan bli tvunget til å gjøre sitt arbeid og danne sine organisasjoner delvis hemmelig, illegalt. Reaksjonen blir stadig sterkere, stadig mer brutal. Vi skal sette alle krefter inn på å bevare den frihet som allerede eksisterer. Alle våre legale muligheter og legale posisjoner skal vi av all kraft hevde og forsvare. Men vi kan heller ikke vike tilbake for illegalitet. Ikke bare innenfor lovens ramme, men også mot loven når dette er formålstjenlig - slik må vår holdning være.
Vi har sagt at sammensveisingen av de proletariske organisasjoner er en nødvendig betingelse for en suksessrik bevegelse. Men denne enhet skal ikke være en formell og tom "enhet". Bare en slik enhet er god, som også forutsetter enhet i mål og i taktikk, enhet i grunnprinsipper og kampmetoder. Vi er derfor av den mening at ved den nåværende krise i arbeiderbevegelsen er det nødvendig å splitte de gamle sosialdemokratiske partiene. Sosialpatriotene som i mange land fremdeles har overtaket, er, objektivt sett, borgerskapets agenter, det sosialistiske proletariats klassefiender, som er trengt inn i dets organisasjoner. De imperialistiske tendenser, anneksjonslyst, proteksjonisme, statskjærlighet, ministerialisme, borgfred og samarbeid med borgerskapet, nasjonalhat osv. står i krass motstrid med sosialismen, dens prinsipielle fiendtlighet mot den moderne stat, klassekampen og den proletariske revolusjon. Her er en kløft til stede. Enhet mellom sosialistene og forræderne mot sosialismen er umulig. Det vil bare bety det største virvar i hodene, og ingen reell enighet som kan føre frem i vår kamp.
På den måten blir kampen mot opportunismen til en nødvendighet. Proletariatet har her sin "indre fiende" som det må beseire for å kunne kjempe videre. Den som har gjennomlevd den 2. Internasjonales sammenbruddstragedie må se hvilken stor fare opportunismens herredømme innebærer. Intet forsvinner av seg selv. Dermed kan man heller ikke uten kamp få opportunismen til å forsvinne. Derfor blir kampen mot opportunismen til en del av den samlede kamp mot den gamle verdens krefter.
Den tredje Internasjonale, som vil bli reist på den 2.s grav, må - som sagt - lede og systematisere kampen i internasjonal målestokk. Kampen mot imperialismen og krigen skal føres etter en felles plan. Ikke generelle fraser, men konkrete og bindende beslutninger skal fattes, først og fremst generalstreik i tilfelle krig. De parlamentariske representantene, de ledende organene og det førende eksekutivorganet for den nye Internasjonalen skal i dette tilfelle opptre samtidig med tilsvarende deklarasjoner og mobiliseringen til streik. Men ikke bare i tilfelle krig. La oss f. eks. ta streikekampen for lønnsøkning. Under de nåværende forhold vokser nesten enhver økonomisk streik til en politisk streik som får samfunnsmessig betydning og ofte strekker seg ut over den enkelte stats rammer. Den gjensidige støtte er her nødvendig, og det er de ledende internasjonale organers sak å formidle denne støtten. Ikke som noe tilfeldig, men som noe regulert.
Vi har tidligere talt om forholdet mellom den utenomparlamentariske bevegelsen og den revolusjonære parlamentarismen. Den nye Internasjonale vil regulere begge disse former. De sosialdemokratiske representantene vil samtidig i parlamenter over hele verden avgi sine erklæringer etter parolen fra det tilsvarende internasjonale organ. Også parti- og fagorganisasjonene vil opptre planmessig. La oss f. eks. ta 1. mai. Det skal være en virkelig, vektig, truende demonstrasjon, ingen mai-"fest" med vin og idyllisk sang. Internasjonal, antimilitaristisk demonstrasjon i parlamentene; internasjonal, antimilitaristisk agitasjon på gatene!
For tiden råder den verste imperialistiske reaksjon som i høy grad vanskeliggjør enhver forbindelse mellom sosialdemokratene i de krigførende land (ofte også i de nøytrale), og slike forbindelser blir ofte av regjeringen og de imperialistiske organer betegnet og forfulgt som landsforræderi. Sosialdemokratiet må av all kraft forsvare sin rett til slike forbindelser. Ved enhver anledning bør sosialdemokratene demonstrere sin forbrødring. La de herskende hunder, la hele den presse som er slave under politi og justis foranstalte en formelig jakt på oss om de lyster - vi vil tross alt bevare vår internasjonalisme, vi vil, vi må bygge den nye Internasjonalen!
Imperialismen, dvs. finanskapitalens røverpolitikk, har også sin ideologi, sin egen verdensanskuelse, og særlig sine egne meninger om den sosiale utviklingen. Det imperialistiske borgerskapet ødelegger proletariatet ikke bare fysisk ved å behandle det som instrumentum vocale (talende maskin) og ved leilighet bruke det som kanonføde, men det tilintetgjør proletariatet også moralsk, ved at det forsøker å smitte det med sine oppfatninger. Disse oppfatninger består i legitimeringen av - og "begrunnelsen" - for røverpolitikken. Men det er et helt system, gjennomtenkt i alle deler, en slank og estetisk fullendt "teori" som kan være smittsom, særlig fordi det i arbeiderklassen inntil nylig fantes et psykologisk grunnlag for disse oppfatningene (se det tidligere kapitlet om det relative interessefellesskapet mellom kapital og arbeid). Vi vil her se nærmere på denne "imperialismens filosofi".
Den første og frem til nå den mest utbredte form for den imperialistiske ideologien er forherligelsen av rasen og den såkalte "raseteorien". Raseteorien påstår at hele menneskehetens historie bare består av kampen mellom rasenes, og at seieren i denne kampen går til den beste, den utvalgte rasen. Og når de tyske imperialistene tilskriver den germanske rasen en særlig verdensmisjon og i den pågående imperialistiske verdenskrigen ser den "tyske ånds" seierrike tog, så skryter de russiske imperialistene av den "russiske ånds" særegenheter, som skal komme verden til gjennom jern og blod og kosakker. Etter imperialistenes lære kan man dele alle raser inn i "historiske" og "uhistoriske". De første har åndelige egenskaper og en "natur" som stadig gjør det mulig for dem å gå fremover, de er bærerne av kulturen og sivilisasjonen. Men den andre gruppen er ute av stand til å skape noe, de mangler den skapende ånd; de er bare avfallsdynger for de "historiske" rasene, som derfor har en "historisk" rett til å befeste sin posisjon i verden med sverd og makt. Det er ikke vanskelig å motbevise hele denne konstruksjonen med henvisning til kjensgjerningene. La oss f. eks. ta den pågående krigen. Hva slags "rasekamp" ser vi her? Engelskmennene kjemper mot tyskerne, skjønt begge folk er av germansk opprinnelse. Japanere går mot tyskere og ungarere og sammen med russerne, som de for 13 år siden førte den heftigste "rasekamp" mot. Helt beslektede folk bekjemper hverandre gjensidig, som f. eks. bulgarere mot serbere og montenegriner osv. Altså er det rent vanvidd å påstå at vi har en "rasekrig" som er forårsaket av rasens særegenheter. Vi har tvert om en krig som er fremprovosert av det finanskapitalistiske oligarkiet, og som overstyrer ethvert rasefellesskap når det er nødvendig for de herskende, konkurrerende klikker. Kun for å dekke over krigens virkelige årsaker, for å skape "rase-begeistring" (eller rettere for å styrke nasjonalismen) - utbrer man denne teorien, som er helt uholdbar.
Ved den videre utvikling av den imperialistiske staten, som bringer stadig flere nasjoner inn under sitt herredømme, og hvor heller ikke én, men flere nasjoner behersker koloniene, utvikler det seg litt etter litt en ny modifisering av denne teorien, der man i stedet for den ene "utvalgte nasjon" betrakter sammensmeltningen av flere slike nasjoner som den høyeste sivilisatoriske kraft. Således fremtrer nå på scenen en ny type av mennesker, den såkalte "mellom-europeer" - og som, dersom vi skal tro de tyske imperialistene, er kalt til å styre verden og utbre kulturen over jorden. Det som et felles for begge varianter, er makt-dyrkelsen. Imperialismen ser på alt snakk om at det er utillatelige å bruke vold som dum sentimentalitet. Den er tvers gjennom aggressiv av natur, og makten er for den den høyeste kulturelle verdi. Makten har imidlertid sitt høyeste uttrykk i staten. Derfor denne kultus av staten og alt hva statens er. Statens makt kommer imidlertid til syne i ekspansjonen, i den stadige vekst av statslegemet, som for å oppfylle sin "kulturelle" verdensmisjon må utbre seg stadig mer, helt til det forvandler verden til et gigantisk imperium - og dette er den største tenkbare realisering av det statlige maktidealet. Makten er for imperialistene ingen hvilende størrelse, men en virksomhet, en kamp, en brytning, altså en dynamisk størrelse, som alltid er i bevegelse. Man kan altså i en viss forstand si at imperialismens livsfilosofi er en handlingens og maktens filosofi. Disse elementene er meget karakteristiske for imperialismen, som utgjør en stormende periode i den kapitalistiske utvikling.
Overfor denne imperialismens makt- og handlingsfilosofi skal proletariatet stille sin filosofi om proletarisk-revolusjonær makt og handling - mot den imperiallistiske røverstatens ekspansjon skal den stille proletariatets sosialistiske revolusjon. Den borgerlige så vel som den såkalte sosialistiske pasifismen er passivitetens og underkastelsens filosofi. Imperialismen er aktivitetens filosofi, som fra borgerskapets side er rettet mot proletariatet. På samme måte er også den revolusjonære sosialismen aktivitetens filosofi, som vender seg i kamp mot hele det borgerlige samfunn. Formelt er det det samme, for begge oppfatninger forutsetter handlingens filosofi. Men materielt er de etter sitt vesen polare motsetninger: Imperialismen vil besitte makten for å forevige, utbre og befeste menneskers utbytting av andre mennesker. Sosialismen derimot vil ha makt for å bruke den til menneskehetens frigjøring og tilintetgjørelsen av utbyttingen. Imperialismen vil legge hele verden for finanskongenes føtter. Sosialismen vil la sosialismens røde fane vaie over jorden.
På denne måten tjener imperialismens ideologi til å styrke den imperialistiske røverstat, og slik tjener den sosialistiske streben etter makt til å mobilisere revolusjonens krefter. Kampen mellom ideologiene fremstår som en del av den samlede klassekamp mellom det imperialistiske borgerskapet og det sosialistiske proletariatet. Denne kampen vil bli stadig skarpere så vel på det ideologiske som på det materielle planet, inntil proletariatet endelig river seg løs fra den imperialistiske ideologis fangenskap og befridd for dens innflytelse setter seg i besittelse av statsmakten. Dette er også dødstimen for den imperialistiske ideologien.
Vi betrakter den kapitalistiske utviklingsprosessen i dens grunntrekk. I den tidlige kapitalismen var de samfunnsmessige produktivkreftene lite utviklet. Håndverk og til dels hjemmeindustri var de herskende produksjonsformer. Kapitalen selv var for det meste handels- og ågerkapital. Den egentlige produksjonen ble i svært liten utstrekning behersket av den. Men også i denne perioden virket kapitalen, i form av handelskapital, som den største omstyrter av alle foreldede produksjonsformer. I sin jakt på handelsprofitt trengte kapitalen allerede den gang ut over hele verden. Den førkapitalistiske kolonipolitikken var på mange måter røvertog i ordets egentlige forstand. Folkene i mange kolonier (man behøver bare å tenke på Amerikas befolkning, som bokstavelig talt ble utryddet av spanierne), ble utplyndret og delvis utryddet. På disse folkeslags bekostning foregikk oppsamling av kjempemessige kapitaler på de store handelskapitalistenes hender. Men dette var ikke handels- og ågerkapitalens eneste virkning. Den bestod også i at håndverkerne og de selvstendige produsentene i stadig økende antall kom i avhengighetsforhold til kapitalen: enten ved at handelskapitalen opptrådte som formidler mellom produsenter og konsumenter, slik at han kjøpte varene for å selge dem med størst mulig profitt, eller gjennom ågeroperasjoner. Slik var begynnelsesstadiet til den kapitalistiske epoken - handelskapitalens stadium.
Kapitalens akkumulasjon i handelskapitalistenes hender hadde skapt muligheten for kapitalens inntrenging i produksjonen. Først i form av hjemmeindustri, der lønnsarbeiderne ble utbyttet som håndarbeidere. Hjemmeindustriens utvikling, og i særdeleshet den økende bruken av arbeidsdeling, førte raskt til omveltninger i teknisk henseende. Maskinene trådte i forgrunnen. Bruken av maskiner (især dampmaskiner) betydde et veldig skritt i produktivkreftenes utvikling. Det var en virkelig industriell revolusjon som rystet grunnlaget for de gamle produksjonsmåter.
Med maskinenes innføring begynte stordriftens seiersgang og håndverkets og småbedriftenes utdøen. Og ikke bare i de gamle siviliserte land. Damptransporten, jernbaner og dampskipsfart klarte allerede å binde store deler av verden sammen. Enda raskere trengte det profittkåte borgerskapet ut over hele jordkloden. Verdenshandelen og verdensmarkedet oppstod. Samfunnets produktivkrefter vokste i et stadig raskere tempo. Jernbanenettet slynger seg over hele verden. De store oseandampere krysser havene. Enorme varemengder blir slynget ut av industristatenes fabrikker og spres over hele verden. De tilbakeliggende land og tropene blir også dratt inn i verdenshandelen.
Industrikapitalismen, denne andre form av de kapitalistiske forhold, blir verdens behersker.
Men industrikapitalismen betydde ikke bare denne kjempemessige utvikling av produktivkreftene, og ikke bare frembringelsen av verdenshandelen. Den betydde også en fullstendig forandring av samfunnets sosiale struktur.
Med maskinen og stordriften begynte den raske proletariseringen av befolkningen. I samme retning virket også kapitalens inntrenging i jordbruket.. Store deler av befolkningen ble dratt inn til storbyenes industri. Så fremstod det moderne proletariatet. Hele samfunnet ble kløvd i to deler, som befant seg i stadig kamp. Utbyttingen av proletariatet fikk stadig større omfang. Det kapitalistiske samfunns antagonistiske struktur trådte i disse kampene tydelig frem. I det stadig voksende, stadig mer bevisste proletariat, hvis vekst er en følge av den kapitalistiske utvikling, fikk kapitalismen ikke bare utbyttingsobjekter, ikke bare et middel til opphoping av kapitalen, men også en motstander som til sist vil bli kapitalens banemann. Proletariatet ble dog ikke med én gang forvandlet til kapitalens klassebeviste motstander. Fra først av hadde de til og med ærbødige følelser og respekt overfor sine undertrykkere, følelser som fremdeles satt igjen fra håndverksperioden eller som de hadde dratt med seg fra landet. Deretter kom de inn under staten eller fedrelandet og er ennå ikke bevisst nok til å kjenne igjen sin fiende i den fedrelandske imperialistiske statsorganisasjonen. Bare den videre utviklingen av de kapitalistiske forhold knuser også denne følelsen og skaper av proletariatet den virkelig revolusjonære kraften som er i stand til å omstyrte alt.
Kapitalismens siste stadium er finanskapitalens epoke. Produktivkreftene er da nådd til et nivå som aldri tidligere. Dampen blir avløst av elektrisitet og gass. Elektriske turbiner og dieselmotorer trer i dampmaskinens sted. Forbindelsen mellom landene forbedres ved hjelp av trådløs telegrafi. Aviatikken oppstår. Menneskehetens makt over naturen blir enorm. Kapitalens ekspansjon når et slikt omfang at alt blir besatt av stormaktene, hele verden er allerede oppdelt mellom de høyt utviklede kapitalistiske makter. Av truster, syndikater og bankene samt av stat og kommune er der gjort store skritt til organisering av verdenshandelen. Men på samme tid trer kapitalismens indre motsetninger og udugelighet klart og tydelig frem. Til tross for industriens organisering innenfor statens ramme, blir dog anarkiet innenfor verdenshandelens og på verdensmarkedet stående. Dette anarkiet kommer til uttrykk i konkurransen mellom de statlig organiserte borgerskap, der også krigen tjener som konkurransemiddel. På denne måten fører de kapitalistiske produksjonsforholdene til en periode av innviklede konflikter som borgerskapet ikke er i stand til å løse.
Produktivkreftenes utvikling i sin kapitalistiske form blir altså ledsaget av veldige rystelser og forstyrrelser av hele verdensorganismen, og bare ved opphevelsen av klasseherredømmet kan disse forholdene forandres. Som bærer av den videre utvikling, som vil løse dette kapitalens motsetningsforhold, trer proletariatet frem.
Borgerskapet har nå oppfylt sin misjon. I forhold til adelens herredømme var dets rolle høyst progressiv. Bare i kapitalismens form var den økonomiske utvikling den gang mulig. Kapitalen har tvers gjennom maktet å tilintetgjøre de gamle former. Kapitalen har skapt verdenshandelen. Under kapitalens herredømme er samfunnets produktivkrefter økt. Kapitalens feberaktige virksomhet har frembrakt den organisatoriske sammenheng i det økonomiske livet. Men nå er den kapitalistiske form blitt en utålelig lenke for en videre utvikling.
Den må sprenges, og denne sprengning er proletariatets oppgave.
Borgerskapets oppgave er fullført, det kan forsvinne. Men det vil ikke forsvinne. Man må jage det vekk. Som borgerskapet tidligere, i en rekke borgerlige revolusjoner, styrtet adelens herredømme og som en frisk fremadstrebende kraft overtok den førende rolle i samfunnet, slik kommer nå proletariatet for å fullbyrde historiens jernharde lov. Vekket gjennom imperialismens jernharde trykk reiser proletariatet seg til den siste kamp. I voldsomme sammenstøt mellom finanskapitalens gigantiske statsapparat og de opprørske arbeidermassenes revolusjonære energi, i sosiale kamper som historien aldri har sett maken til, erobrer proletariatet til slutt makten, for å proklamere kapitalismens undergang.
Sist oppdatert 15. desember 2007
[email protected]